Tilbake  Annies Gjestekro  Matsider  Historie  Kultur  Vindkraft  Adresser/kart  Diverse  Sidekart 
Veikro - mat - overnatting - catering
Vindkraft  Vindparken  Byggetrinn  Pressemeldinger  Intervju  Direktoratet  Meniger  Hydrogen  Bilder fra parken 
Vindtabell  Se kart  Generatoren  Kongeprogram  spec. 2MW gen. 

Vindkraft er distriktspolitikk
Nasjonale energi-, industri- og miljøpolitiske mål knyttet til vindkraftutbygging kan torpederes hvis ikke lokale myndigheter, grunneiere og lokalbefolkningen i utbyggingsområdene integreres i beslutningsprosessen og selv kan høste gevinster av utbyggingen.

Vindkraft - lik mange andre nye fornybare energikilder - har karakteristika som bør gjøre det mulig å kombinere vindkraftutbygging med distriktspolitikk. Den kan produseres i små, desentrale enheter i enden av distribusjonsnettet, nær forbrukeren, og det kreves bare begrenset kompetanse og institusjonell kapasitet for å eie og drive en vindkraftpark.

Vindkraftteknologien har dessuten den fordel at den er modulær - man kan selv bestemme størrelse, utbyggingstakt og investeringer.

Sentrumsregjeringen består av partier som alle har relativt høy profil både i miljøpolitikken og på det distriktspolitiske området. Landbruket i kystdistriktene er i krise, og fraflyttingen fra fiskevær fortsetter. Vindkraft kan bli en ny vekstnæring i kystområdene i Midt- og Nord-Norge - hvis myndighetene fokuserer på hvordan man kan stimulere til lokal oppslutning om vindkraftutbyggingen, og ikke bare på hvordan vindkraftutbyggernes interesser bør ivaretas.

Befolkningen i områder i Norge med gode vindressurser er i dag positiv til vindkraftutbygging, fordi den antas å bringe med seg arbeidsplasser og ha ringvirkninger for lokalt næringsliv. Dessuten vil de første vindmøllene være en kuriositet - noe kommunen, grunneierne og lokalbefolkningen kan være stolt av. Det vil ikke nødvendigvis fortsette slik.

I første utbyggingsfase bør det være relativt lett for utbygger å styre unna potensielle konfliktområder uten å måtte inngå kompromisser med hensyn til lønnsomhet. De første vindmøllene kan lokaliseres i områder hvor vindforholdene er meget gode, og hvor visuelt uheldig lokalisering og nærhet til kulturminner, rekreasjonsområder, telekommunikasjoner etc. kan unngås. Men i neste fase vil utbyggerne etterspørre mer kontroversielle områder. Det er ikke alle områder langs norskekysten som er så velegnet til utbygging som Smøla, hvor befolkningen holder til i kystområdene, mens de gode vindressursene finnes i store, åpne «prærieområder» sentralt på øya.

Per i dag er det ikke økonomisk lønnsomt med vindkraftutbygging, og grunneiere kan heller ikke forvente stort utbytte i nær fremtid. Den store og plutselige interessen for vindkraftutbygging må derfor skyldes en forventning om at det litt lenger frem i tid vil bli lønnsomt, samtidig som man må handle nå for å sikre seg de beste vindressursene. I dette kappløpet kan lokale interesser skyves ut over sidelinjen, dersom forholdene ikke legges til rette for å ivareta dem.

Meningene har begynt å komme til overflaten allerede. Norsk Miljøkraft ønsker ikke å bygge vindmøllepark i Troms hvis ikke selskapet får legge den på Kvaløya. Men her finnes de fleste av Tromsøs synlige fortidsminner, og utbyggingsplanene har møtt stor motstand. Slik lokal misnøye kan reduseres eller unngås hvis lokalbefolkningen integreres tettere i beslutningsprosesser knyttet til utbygging og har økonomisk utbytte av utbyggingen.

Enkelte grunneiere har blitt avspist med dårlige leie- eller kjøpsavtaler, som ikke tar høyde for at vindkraft kan bli det billigste alternativet for ny kraftproduksjon i løpet av bare ti år, og dermed gi svært god avkastning. Noen har blitt lurt til å selge landområdene sine for evig og alltid, til en svært lav pris. Det fortelles om utbyggere som presser på for en snarlig ? og konfidensiell ? avtale, og truer med å bygge ut i andre områder hvis de ikke får det som de vil. Men grunneierne bør ha is i magen; markedsverdien på områder med gode vindressurser vil neppe bli mindre fremover. Riset bak speilet er den eventuelle fremtidige muligheten for statlig ekspropriering av områdene.

Istedenfor å stimulere til medinnflytelse og økonomiske incentiver, slik praksis har vært i Danmark, har Olje- og energide-partementet i et hemmeligstemplet brev bedt Justisdeparte-mentet vurdere en endring av den såkalte Oreigningsloven av 1959. Initiativet til henvendelsen kom fra Statkraft, og bakgrunnen er at man ønsker mulighet til å ekspropriere eiendom mot vederlag for å bygge ut vindkraft hvis «gjenstridige» grunneiere motsetter seg frivillig landavståelse. Dermed kan utbyggerne true grunneierne til å godta dårlige avtalevilkår, ved å argumentere for at grunneierne ellers vil sitte igjen uten en krone. I mange utmarksområder er det et stort antall grunneiere (for eksempel har prosjektområdet på Smøla 200 grunneiere på 57 kvadratkilometer), hvor motstand fra et fåtall kan velte et ellers godt prosjekt. Mot denne bakgrunnen er det forsåvidt forståelig hvis en slik lov vedtas, selv om vedtaket vil ha uheldig signaleffekt. Men loven bør kun brukes hvis økonomiske insentiver og/eller samarbeidsordninger ikke gir resultater. Det er illustrerende at da Danmarks energi- og miljøminister Svend Auken, ble konfrontert med et tilsvarende ønske om lovhjemmel for ekspropriering, svarte han kontant: «Vi lever da ikke i 1890-årene!».

For utbygger kan det være vanskelig å avgjøre hvorvidt man skal offentliggjøre utbyggingsplaner så raskt som mulig, eller vente med offentliggjøringen til planene har materialisert seg. Går man ut med planene for tidlig, risikerer man unødvendig opphisselse eller bekymring over et utbyggingsforslag som kanskje aldri ser dagens lys. Motsatt bør man for enhver pris unngå at lokalbefolkningen oppfatter det som om de får utbyggingsplanene i fanget uten muligheter til å komme med innsigelser.

Vindforholdene er best langs kysten, og de første prosjektene planlegges der. Det hevdes at utmarksområdene der vindkraftutbygging vil være aktuelt har få andre bruksmåter, men noe av grunnen til dette kan være at områdene er allmenninger. Dermed forsterker vindkraftutbygging en trend mot privatisering av allemannsretten, som er rotfestet i norsk tradisjon. Dette rammer lokalbefolkningen hardest, derfor er det naturlig ? og nødvendig ? at vindkraftutbyggingen gir dem muligheten til økonomisk gevinst, slik tilfellet er i Danmark.

Regjeringen har gitt uttrykk for at man ønsker få og store vindmølleparker fremfor mange små. Det er gode argumenter for et slikt syn, bl.a. stordriftsfordeler ved tilknytning til elektrisitetsnettet, vedlikehold, arealbruk til veiutbygging etc. Men resonnementet bygger også på antagelsen om at «mange små vindmøller vekker miljømotstand». Denne oppfatningen stemmer ikke overens med erfaringene fra Danmark. Tvert imot har det hittil vært bred oppslutning om en politikk for spredt, desentral utbygging i lokal regi. Det kan derfor være nyttig å ta utgangspunkt i de danske erfaringene på området, ettersom den for en stor del bygger på stimulering av lokal deltagelse.

Kanskje kan det engelske ordet for vindpark - «wind farm» - signalisere et mulig mottrekk mot fraflyttingen fra distriktene? Kombinasjonen vindpark og landbruk vil være arealeffektiv. Vinden høstes 40 meter over bakken, mens 95% av arealet fortsatt kan høstes på vanlig måte. I områder i Norge hvor befolkningstettheten er lav og hvor topografiske forhold gjør distribusjonsnettet dyrt å vedlikeholde og opprettholde, kan vind-diesel-systemer eller systemer som parer vindkraft med andre typer nye fornybare energikilder (tidevannskraft, bølgekraft etc.) være en økonomisk og miljømessig gunstig løsning. Det er en utfordring å videreutvikle miljøvennlige løsninger på dette området, som er tilpasset norske forhold.
(Kilde: Undervisningsavisa NTNU 1998)

Norge har et stort naturgitt potensial for vindkraft
Norge har som målsetting å etablere flere vindparker som totalt skal produsere 3 TWh årlig innen år 2010. Denne målsettingen er fulgt opp av flere energiverk, herunder forventes Statkraft å bygge en ca 50 MW vindpark på Smøla i 2002. Videre er det blitt etablert et norsk/svensk selskap, ScanWind, som vil designe, bygge og selge vindturbiner i MW-størrelse.

For å støtte denne utviklingen har SINTEF Energiforskning sammen med IFE og NTNU, tatt initiativ til å etablere en norsk teststasjon for vindkraftverk og et femårig FoU prosjekt for å utvikle norsk vindkraftteknologi. Teststasjonen vil lokaliseres til Valsneset i Bjugn kommune ca 2 timer fra Trondheim. Stedet har meget gode vindforhold og muliggjør testing av vindkraftverk i henhold til internasjonale standarder. Søknad om konsesjon og støtte til etablering er nå behandlet av NVE og byggestart forventes i løpet av våren 2002.

Tre vindturbiner planlegges installert, hhv to vindturbiner i MW-klassen og en liten vindturbin til modellforsøk, bl a til test av norskproduserte blader. Bladene vil utvikles og produseres som del av det femårige FoU prosjektet finansiert gjennom Forskningsrådet IE/NYTEK med støtte fra Brødrene Aa, SmartMotor, Statkraft og NVE.

Prosjektet omfatter foruten bladutvikling, også utvikling av prognosemodeller, system for el-konvertering og internasjonalt samarbeid. En fortsatt og økende satsing som det legges opp til, vil kunne redusere kostnadene for ny vindkraft slik at dagens støtteordninger blir overflødige. Den vil også kunne gi ny landbasert industri i Norge og basis for varig verdiskapning.

Elektrotekniske utfordringer ved en storstilt satsing på vindkraft
Behovet for elkraft i Norge er stigende, og det trengs ny produksjonskapasitet for å dekke etterspørselen. I Norge finnes store arealer med gode vindforhold som kan utnyttes til elproduksjon fra vindmøller. Det tekniske potensialet er beregnet til over 70 TWh/år, hvorav 10 til 15 TWh/år ofte angis som det umiddelbare potensialet.

Alle land som Norge naturlig kan sammenligne seg med har i dag relativt ambisiøse program for utbygging av vindkraft. Dette henger sammen med at vindmøllene har blitt stadig bedre og billigere, og at vindkraft nå kan produseres for omkring 25 øre/kWh.

I Norge finnes det planer for bygging av flere vindmølleparker. I dag finnes planer for installasjon av i alt over 600 MW vindkraft som vil gi en produksjon i underkant av 2 TWh/år og kreve en investering på omkring 5 milliarder kroner.

Utbygging av vindkraft vil påvirke driften av det eksisterende produksjonsapparatet, såvel som effektflyten i nettet og elkvaliteten. Ved en storstilt satsning på vindkraft i Norge er det vesentlig at disse elektrotekniske aspektene blir belyst slik at utbyggingen kan skje på en måte som gir best mulig resultater. I det følgende beskrives dette nærmere, og det pekes på flere utfordringer som krever sin løsning.

Samspill vindkraft/vannkraft
Effekten fra en vindmølle varierer med vindhastigheten. Data fra vindmålinger i Norge viser at produksjonen av vindkraft i gjennomsnitt vil fordele seg over året slik at den blir høyest om vinteren og lavest om sommeren. Dette er en fordel for driften av det eksisterende produksjonsapparatet, dels fordi vindkraften dermed vil gi mest produksjon i den del av året hvor forbruket er høyest, og dels fordi vindkraften dermed kommer i motfase med tilsiget av vann for produksjon av vannkraft. Ved en storskala utbygging med vindkraft i Norge er det vesentlig at det utvikles metoder for å utnytte denne positive effekten best mulig.

Lokalisering av vindmøller
Innenfor en kort periode kan vindhastigheten, og dermed også produksjonen fra en enkelt vindmølle, variere relativt mye. Den relative variasjonen i totaleffekten fra et antall vindmøller fordelt langs den norske kysten vil være mindre. Dette fordi den samlede effekten fra vindmøllene vil glattes noe ut dels som funksjon av antall vindmøller og dels som funksjon av avstanden mellom vindmøllene. Effektvariasjonene vil stadig være betydelige, og en storskala utbygging av vindkraft vil derfor medføre at det eksisterende produksjonsapparatet vil oppleve en mer varierende effektetterspørsel. Det norske vannkraftsystemet kan teknisk sett håndtere relativt store variasjoner i effektetterspørselen, og det vil således ikke være noe problem med å sørge for stabil drift selv med en betydelig andel vindkraft på nettet. Snarere vil det være et spørsmål om hvordan driften kan optimaliseres slik at stabil drift sikres med minst mulig behov for reservekapasitet i nettet. Dette krever at den forventede maksimale effektvariasjonen fra et antall vindkraftverk blir kvantifisert. Ytterligere bruk av modeller til løpende å forutsi produksjonen fra vindkraften, kan gi driftsbesparelser.

Effektflyten i nettet påvirkes av hvor vindkraften lokaliseres. Nåværende planer indikerer installasjon av vindkraft først og fremst fordelt langs kysten i Nord- og Midt-Norge. I Nord-Norge er det allerede overskudd av produksjon som overføres via det norske stamnettet til de øvrige deler av Norge. Utbygging av vindkraft i Nord-Norge vil øke dette overskuddet og dermed muligvis stille større krav til overføringsytelsen i stamnettet fra Nord-Norge. I Midt-Norge er det i dag underskudd av produksjon. Utbygging av vindkraft her vil derfor til en viss grad avlaste stamnettet. Det er vesentlig at det i forkant av en storskala utbygging med vindkraft utføres analyser som avklarer utbyggingens påvirkning av stamnettet, både når det gjelder overføringstap og krav til overføringsytelse. Det er også vesentlig å se på forhold i distribusjonsnettet. En moderat utbygging med vindkraft til dekning av lokalt elforbruk vil redusere energitapene i nettet. En kraftig utbygging som vil gi et lokalt kraftoverskudd, vil stille krav til nettets overføringsevne og kunne kreve nettforsterkninger.

Elkvaliteten vil påvirkes av en utbygging med vindkraft. Dels vil vindmøllenes effektbidrag øke forsyningssikkerheten, og dels vil effekten fra vindmøllene påvirke spenningskvaliteten.

Effektbidrag
Effektbidraget fra vindkraft avhenger av en rekke forhold. Undersøkelser i bla. Danmark og Holland indikerer at så lenge vindkraften kun gir et marginalt energitilskudd i forhold til landets totale elforbruk, så er effektbidraget fra vindkraft likt med den midlere kraftproduksjonen fra vindmøllene. Ved en stigende andel vindkraft i elsystemet vil det relative effektbidraget avta. Det bør avklares hvorvidt disse resultatene også gjelder for Norge, eller om det bør utføres egene norske analyser for å fastsette effektbidraget fra vindkraft i Norge.

Spenningskvalitet
En vindmølle vil påvirke spenningskvaliteten avhengig av dens karakteristika. Dagens vindmøller er typisk utstyrt med en asynkrongenerator direkte tilkoblet nettet via en softstarter og med fast kompensering av det reaktive effektforbruket ved nullast, eller de er tilkoblet nettet via en frekvensomformer. Vindmøller uten frekvensomformer påvirker spenningskvaliteten dels ved at produksjonen typisk medfører spenningsstigning, dels ved at innkobling kan gi spenningsfall, og dels ved at start, stop og øvrige effektvariasjoner gir emisjon av flikker. Vindmøller med frekvens- omformer vil typisk gi lavere spenningsfall ved start og lavere emisjon av flikker. Til gjengjeld vil de gi emisjon av harmoniske og eventuelt interharmoniske strømmer. Uavhengig av hvilke type vindmølle det er snakk om, er det vesentlig å under-søke hvorvidt en planlagt installasjon av vindmøller vil gi en uakseptabel påvirkning av spenningskvaliteten. SINTEF Energiforskning AS leder et internasjonalt arbeide i regi av IEC som vil gi en grundig gjennomgang av dette, herunder vil karakteristiske størrelser og målemetoder bli beskrevet, elektrotekniske krav til vindmøllen spesifisert, og beregningsmetoder for å fastsette krav til nettilslutningen angitt.

Mange oppgaver
Som det sees er det mange elektrotekniske utfordringer i forbindelse med en storstilt satsning på vindkraft i Norge. Utfordringene bør besvares for å sikre at vindkraften blir innpasset i elsystemet på en måte som gir høyest mulig nytte og færrest mulige problemer.

Topp