Tilbake  Annies Gjestekro  Matsider  Historie  Kultur  Vindkraft  Adresser/kart  Diverse  Sidekart 
Veikro - mat - overnatting - catering
Historie  Fauna  Kystkultur  Fornminner  Norgeshistorie  Industri  Gamle dager  Om navn  Dampskipene  Fyrhistorie 
Kulisteien  Lover  Om fiskeravgift  Våtmark  Skjoldlus  Havørn  Taretråling 

Våtmark og myr - de mest truede naturtypene våre

Våtmarkene omfatter ei rekke naturtyper som har høg biologisk produksjon og stort artsmangfold. Våtmarkene er viktige hekke- og rasteplasser for mange fuglearter, særlig vadefugler, og er levested for flere sjeldne plantearter. Våtmarkene hører til de mest truede naturtypene vi har, og de har særlig vært utsatt for utbygging, utfylling og oppdyrking. Flere våtmarksområder er verna, men mange har likevel gått tapt.

Våtmark er et vidt begrep som omfatter mange ulike naturtyper. Fellesnevneren for de er at områdene store deler av året er fuktige eller overflommet av vann. Som våtmark kan vi mellom annet rekne myrer av alle slag, elvedelta og grunne elvestrekninger, grunne småvann, sumper, vegetasjonsrike tjern og innsjøer, fjøre- og grunnvannområder langs kysten og grunne bukter og viker i større innsjøer.

Våtmarkene har mange viktige funksjoner i naturen. Biologisk sett hører de til de mest produktive naturtypene vi har. I tillegg til at våtmarkene er voksested for flere sjeldne plantearter, har de høg produksjon av plantemateriale som gir grunnlag for et rikt og variert dyreliv. Store bestander av vannfugl som ender, svaner, gjæser og vadefugler er avhengige av våtmarkene som hekke- og rasteplass. Flere fuglearter nytter også våtmarkene som overvintringsområde. Mange våtmarker, særlig myrene, har stor kapasitet til å lagre vann og er på den måten med på å jevne ut flomtopper. Våtmarkene har også ein viktig funksjon i høve til den naturlige filtreringen av vann i naturen. Mange myrer er dessutan å rekne som naturen sitt bibliotek. Pollen og andre planterester som vi kan finne i ulike lag i myrene, er ei viktig kilde til kunnskap om klima og plante- og dyreliv i tidligere tider.

Trass i de naturverdiene som våtmarkene representerer, er det knapt noen naturtype som har vært mere utsatt for inngrep fra mennesket si side. Mange myrer og andre våtmarkstyper har opp gjennom årene blitt utsatt for utfyllinger til havneanlegg, veier, hus og industriområder, eller de har blitt tørrlagt for landbruksføremål. Inngrep og forurensninger har redusert det mangfoldige plante- og dyrelivet i mange våtmarksområder. Våtmarker blir både i Norge og resten av verden rekna som en av de mest truede naturtypene. flere arter som er knyttet til våtmarker, står på nasjonale og internasjonale rødlister.

Norge har sluttet seg til den internasjonale konvensjonen for våtmarksområdene, Ramsarkonvensjonen, som har som føremål å verne våtmarksområder, særlig som levested for vannfugler. I Norge er fjorten områder utpekt som «Ramsarområde» med internasjonal verneverdi. Fem av områdene ligger på Svalbard. I tillegg finnes det over 500 naturreservat for myr og våtmark i Norge som er opprettet gjennom tematiske verneplaner etter naturvernloven.

Et mangfold av myrer

Myr er den vanligeste typen av våtmark og dekker vel 6 prosent av landarealet i Norge. Av dette ligger 2/3 under skoggrensen. Norge er et av de land i verden som har størst variasjon i myrtyper, fra de ekstremt næringsfattige til de ekstremt næringsrike. Ellers i Europa har myrene de fleste stedene kommet bort på grunn av tørrlegging, oppdyrking, torvtaking og liknende, og de norske myrene representerer unike naturverdier i internasjonal samanheng.

Myr kan dannes ved at tjern og mindre innsjøer vokser igjen, eller ved at fastmark forsumper. Forsumpingsmyrene er de mest vanlige i Norge og blir dannet i områder der nedbøren er høgere enn fordampinga, slik at det blir overskudd av vann i jordsmonnet. Dårlig drenering, oksygenfritt vann og danning av bakteriehemmende stoff hindrer nedbrytingen av det organiske materialet, slik at det blir dannet torv. Spesielt i Hedmark og Trøndelagsfylkene utgjer myr en stor del av arealet. de mest myrrike kommunene er Smøla og Andøya.

Det finnes mange ulike myrtyper avhengig av mellom annet næringstilgang, topografi og klima. Grovt sett kan vi dele myrene inn i to hovedtyper: nedbørsmyrer (ombrotrof myr) og jordvannmyrer (minerotrof myr). Nedbørsmyrene får alle næringssaltene gjennom nedbøren, og vegetasjonen har ikke rotkontakt med grunnvannet. På grunn av lavt næringssaltinnhald har desse myrene svært lav produksjon og langsom torvdanning.

Til forskjell fra nedbørsmyrene får jordvannmyrene næringssalter tilført ved tilsig fra grunnen. Botanisk sett varierer jordvannmyrene fra fattige til svært rike myrer. Hvor artsrike de enkelte myrene er, er avhengig av berggrunnen i området og næringstilgangen fra grunnvannet. I grunnfjellsområder er myrene oftes fattige, mens rikmyrer finnes i områder med kalkrik mineraljord. Over tid, når torvdanningen er sterk nok, kan deler av myroverflata vokse seg høgere enn omgivelsene, slik at hele eller deler av myra får vannforsyninga si fra nedbøren. Denne myrtypen blir kalt høgmyr. Under denne prosessen blir arealet av jordvannmyr redusert, mens arealet av nedbørsmyr vokser.

I tillegg til naturlige omdanningsprosesser blir myrene påverka av menneskelig aktivitet. Rikmyrene og høgmyrene blir rekna som truede naturtyper, spesielt i sentrale lavlandsstrøk der drenering, skogplanting, oppdyrking og nedbygging utgjør de største truslene. Også andre myrer er sterkt utsatte for menneskelige inngrep.

Planteliv på myrene

Vegetasjon og artsmangfold blir gradvis endret fra fattige til rike myrer avhengig av næringstilgangen. de enkelte myrplantene stiller ulike krav til voksested. mens noen helst vil vokse i myrkantene, holder andre til ute på myrflatene. Noen trives oppe på tuene, mens andre vokser på mattene mellom tuene eller ute på løsbunn. Mosene kan fortelle mykje om hva slags type myr du står på. På fattigmyrene dominerer torvmosene i bunnsjiktet, mens brunmosene myrstjernemose, brunklomose eller myrmakkmose, er vanlig på rikmyrene. Elles er rikmyrene ofte preget av gress-vekster og kan ha stor artsrikdom med mellom annet flere sjeldne orkidéarter som engmarihand, fjellmarihand og myrflangre. Talet på karplanter kan øke fra 20-30 på de fattigste myrene til mere enn 100 på de rikaste. På myr finn vi også noen av de få norske artene av insektetende planter: soldogg og tettegras. Plantene skaffer seg ekstra næringstilskott gjennom å fange insektpå de 'kleimne' blada sine.

Ø kosystemet på myrene er svært sårbart for endring i vannbalansen. Grøfting av myrer har endret leveforholdene og ødelagt voksestedene for mange plantearter. Av karplanter som vokser på våtmark, er fire arter direkte truet, mens elleve arter er reknet som sårbare. Myrflangre, en sjelden orkidé som vokser i kalkrik myr, er en av artene som er i faresonen. Av moser er to arter utrydda, fem arter er direkte truet, mens ni er klassifiserte som sårbare.

Fugleliv i endring

Myrer og andre våtmarksområder er svært viktige som hekke- og rasteplasser, fjørfellings- og overvintringsområder for svært mange fuglearter, først og fremst vadefugler. Mange er knyttet til våtmarker hele livet, andre bare i perioder av året. Særlig i trekkperiodene kan det være et yrende fugleliv på rasteplassene langs kysten der ei av hovedtrekkrutene går. For vadefugler som hekker i nord og overvintrer i Sør-Europa og Afrika, er våtmarksområder særlig viktige rasteplasser. Vadefuglene raster helst på elvedelta, langgrunne sandstrender og mudderbanker langs kysten, og de viktigeste områdene ligger i fjordbunner i Finnmark og Troms, i Trondheimsfjorden og langs Jærstrendene.

Mange våtmarker har i dette hundreåret fått tilskott av nye fuglearter, ofte innvandret fra Danmark og Sør-Sverige. Mildere vintrer i Sør-Norge kan være ei av årsakene. En annen årsak kan være at mange vann og våtmarksområder har blitt mere næringsrike på grunn av gjødseltilsig og derfor mere attraktive for flere kravfulle fuglearter. Når det gjeld knoppsvana, som første gongen vart registrert som hekkefugl på Jæren i 1926, er det nå 400-500 hekkende par her i landet. flere andearter har også fått større utbredelse, mellom annet gravand, som nå hekker nord til Finnmark.

Selv om flere nye arter er kommet til, er leveforholdene for andre arter forverret. Drenering og utbygging av myrer og våtmarksområder og nedbygging av elvedelta hører til de mest negative faktorene for fuglelivet. Under vårtrekk i Åkersvika i Hamar viser 14 av 19 våtmarksarter tilbakegang. Tilbakegangen gjeld både dukkender, grasender og vadefugler. Av fuglearter knyttet til våtmark er det likevel bare trane, fjellmyrløpar og dobbeltbekkasin som er truet på landsbasis og er oppførte på den norske rødlista.

Tranene hekker i Norge på store, aude myrer i skogsterreng. Trekkteljinger i Norge og utlandet kan tyde på at tranebestanden er i positiv utvikling, selv om han fortsatt blir rekna som sårbar. En rekner med at bestanden i Norge er 1 000 hekkende par, og arten er i ferd med å spre seg vestover og nordover til Sogn og Fjordane, Mørekysten og Nordland. Kjerneområdene ligger i Hedmark, Oppland, Buskerud og Trøndelagsfylken.

Hva truer våtmarksområdene?

I dette hundreåret har store våtmarksområder blitt omdisponerte til skog, landbruksjord, havner, veger og industriføremål. Utbyggingene har gått særlig hardt ut over elvedelta, som nå er en svært truet naturtype. Selv om elvedelta utgjør små areal, har de stor verdi ikke minst som hekkeområde og rasteplass for mange fuglearter. Mange særegne plantesamfunn finnes bare i elvedelta eller i våtmarksområder ved kysten.

Typiske arter i ulike myrtyper Nedbørmyr   Jordvannsmyr
    Fattigmyr Rikmyr
1. Arter i nedbørmyr og fattigmyr:
Molte, torvmyrull, sivblom, bjørnetorv- mose, dvergtorvmose, rusttorvmose, rød- torvmose m.fl.
 
2. Arter i nedbørmyr, fattigmyr og rikmyr:
Bjønnskjegg, dystarr, klokkelyng, kvitlyng, pors, rome, soldogg m.fl
3. Arter i fattigmyr og rikmyr:
Blåtopp, bukkeblad, duskull, elvesnelle, flaskestar, kornstarr, slåttestarr, trådstarr m.fl.
 
4. Arter i rikmyr:
Breiull, brudespore, engmarihand, engstarr, gulstarr, fjellfrøstjerne, jåblom, brunklo, myrmakkmose, myrstjernemose m.fl.
   

Mange myrer og andre våtmarksområder kan ved tørrligging gi god dyrkingsjord, og de har derfor blitt drenerte. Generelt gjeld dette mest for lavlandsmyrene på Østlandet. Grøfting av myr var vanlig fra 1950-talet til 1980-talet. Totalt er 5 000 km2 eller 1/4 av myrarealet under skoggrensa grøfta, og det har hatt konsekvenser for dyre- og plantelivet i områdene.
Medan driftsendringer i jordbruket har ført til mere intensiv utnytting av produktive områder, har samtidlig en del utmarksområder gått ut av drift. Slåttemyrer er i ferd med å gro igjen, og det får konsekvenser for arter som er tilpasset denne naturtypen. Orkidéarter som svartkurle og engmarihand er noen av artene som har gått sterkt tilbake.

Ordforklaringer
Biologisk produksjon
Produksjon av organisk materiale ved fotosyntese.
Næringssalter
De næringsstoffene som levende organismer trenger for å vokse. I vann finnes næringssalter i oppløyst form og/eller som partikler t.d. fosfor- og nitrogen forbindelser.
Organisk materiale
Stoff som inneholder karbon (med unntak av karbonater og karbonoksyder). Organiske stoff omfatter slike som naturlig er dannet ved biologiske prosesser i planter, dyr, jord og bergarter.
Rødliste
Samanstilling/oversikt over arter som er truet av utrydding.


Topp