Tilbake  Annies Gjestekro  Matsider  Historie  Kultur  Vindkraft  Adresser/kart  Diverse  Sidekart 
Veikro - mat - overnatting - cateringTilbake
Matsider  Mat i gamle dager  Bacalao o.a.  'Baill'  Nordmøre  Midt-Norge  Smøla  Egg  Desserter  Kvæfjordkaka  Sjokolader  Luksusdrikker 
Krydder  Mineraler  Skjell  Fjæra  Potet/gulrot  Vitaminer  Dram  Kaffe  Bær  Kniver  Olivenolje  Apotekvarer  For skole-elever 

Enkel og velsmakende mat er noe av det viktigste i livet...
De midtnorske fylkene har fra gammelt av vært ett område; Fosna (Møre og Trøndelag)
Regionen har en svært forskjelligartet og sammensatt mattradisjon. Langs kysten der vi fra tidlige tider har hatt bykulturer og der kontakten med verden rundt har vært stor, finner vi en fiskebasert kultur - med bruk av importerte råvarer som ikke ble brukt i innlandet. Trondheim hadde for eksempel på 1700-tallet landets største forbruk av østers og sitroner, og i Kristiansund er den spanske retten bacalao "nasjonalrett".
Noen av landets beste fiskebanker finner vi utenfor kysten av Møre og Trøndelag. Regionen har også vært storeksportør av klippfisk til Spania og Portugal. I disse landene var Kristiansund et mer kjent stedsnavn enn London og Paris for 100 år siden.
Innlandskulturen er mer tradisjonsbundet, og har flere fellestrekk med matkulturen i andre innlandsregioner enn det kystkulturen har. Trøndelagsfylkene blir ofte kalt landets spiskammers - med stor produksjon både av korn, frukt og grønnsaker og en meget stor kjøtt- og melkeproduksjon. Trønderjordbærene har nok de aller fleste nordmenn et forhold til. Disse er små og søte og utrolig gode.
Havets betydning som spiskammer og økonomisk fundament er stor. Vilkårene for jordbruk varierer fra små bruk på kysten av Nordmøre til større gårder i de midtre og indre strøk. Storfedrift er viktigste jordbruksnæring.

Nordmøre - som den gang strakk seg fra nederst i Romsdal til Namsos - ble underlagt Frostating. Dette har ført til at nordmøringene mener de sogner til Trøndelag.
Navnet Møre har eksistert siden norrøn tid. Navnet betyr "havlandet" og er en sammensetning av de gammelnorske ordene "mærr" som betyr land og "marr" som betyr hav. Og det er nettopp et havland vi befinner oss i. Mørekysten er et værhardt vakkert land - med hele Norskehavets dundrende bølgemasser mot sin karrige kyst.
Det har vært bosettinger her i mer enn 10.000 år (tidlig steinalder). Fosnakulturen hadde sitt tilhold i denne delen av landet. De tidligste funnene fra denne kulturen ble gjort i Kristiansund i 1909, men opp gjennom vårt århundre er det gjort funn i hele fylket.
Havet har gitt og havet har tatt. Havets betydning både som spiskammers, økonomisk fundament og ferdeselsåre er enorm. Det har vært drevet en omfattende handel - gjennom eksport av klippfisk med utskipning fra Kristiansund.

Trondheim skiller seg ganske kraftig fra resten av fylket hva mattradisjoner angår. Den store kontakten med utlandet gjennom embetsmenn og pilegrimer, og ikke minst alle håndverkerne fra hele Europa som kom til byen for å bygge Nidarosdomen førte til at byens bedrestilte befolkning fikk ganske eksotiske matvaner. Utlendingene bragte med seg sine egne tradisjoner, spennende retter og krydder som var ukjente i resten av landet. Skriftlige kilder fra Trondheim på 1700-tallet forteller om en utstrakt bruk av østers, krydder og sitron, noe som var helt uvanlig i resten av landet.
I Trøndelag finner man brede bygder med veldrevne gårdsbruk, høye fjell i Trollheimen, store skogområder og minner om tidligere tiders gruvedrift i områdene rundt Røros. Selv om det meste av fylket er å betrakte som innlandet, har også fylket en kystlinje og en skjærgård. Kystkulturen - med Trondheim som det naturlige midtpunkt har hatt enorm betydning for fylket.
I Vikingtiden var dette et av de viktigste politiske maktsentrene i landet. Mørejarlene var rike og mektige, og flere kongsætter hadde sine røtter i distriktet. Fra 1000 tallet og i flere hundre år fremover var Nidaros - eller Trondheim - den viktigste byen i Norge. I nærmere 400 år, frem til reformasjonen på midten av 1500-tallet, var Trondheim erkebispesete, og en internasjonal storby. Hit reiste pilegrimer fra hele Europa for å søke helbredelse ved Olavsskrinet i Nidarosdomen.

Mattradisjoner
Klippfiskproduksjon har lange tradisjoner på Nordmøre, og mat laget av klippfisk regnes som "typisk nordmørsmat".
Råvarene til klippfiskproduksjonen ble skaffet til veie ved at handelsmenn i Kristiansund ervervet og bygde ut fiskeværene på Nordmøre. Dessuten drev de økende oppkjøpsvirksomhet i Lofoten og Finnmark. Tilvirkingen foregikk på svabergene. Svabergene var fine tørkeplasser. Værlaget var gunstig i mars, april og mai, med passende temperatur (ikke for varmt), tilstrekkelig vind og ikke for mye regn. Fisken var saltet. Under tilvirkingen ble den først vasket, deretter båret ut til tørkeplassene og så lagt til tørking. Om natta og i dårlig vær ble fisken stablet i små la. Fiskestablene ble dekket med paraplyformede trehatter, fiskflak. Arbeidet på fiskberga ga inntekter til mange mennesker.
Vi drar tilbake til Spansketida i Norge som strakk seg fra 1830 til 1880. I 1830 ble 2 spanske skip for første gang utklarert fra Kristiansund tollsted. Det var 2 små luggerter fra Bilbao "San Pablo" og "Espalsa Arana". Avskiper for fisken var Hans Dahl. Det var nordspaniere (baskere) som på vegne av de spanske handelshus seilte videre sørover forbi Bergen på jakt etter bedre priser på klippfisk.
Ved Biscayabukta i Baskerland og tvers over fjellene i Rioja finnes en rett som kalles Bacalao a la Viscaina, eller klippfisk på biscayisk måte eller slik den lages i Biscaya. I Baskerland var det vanlig å bruke bare tomater i bacalaoen, men i Rioja brukte de også paprika.
Kjøpmann Hernando Pasqual fra Rioja i Spania kom til Kristiansund og kjøpte klippfisk for sin fars handelshus uten å måtte handle fisken dyrt av bergenserne. Fisken seilte han tilbake til San Sebastian hvor hans far drev import.
I 1995 sendte Norsk Klippfiskmuseum ved Sverre Svendsen 70 kilo soltørket klippfisk til nettopp San Sebastian - og til museet der - med kystrute til Stavanger og med jakta "Anna af Sand" av Stavanger til Spania.
Bacalao er et saftig og kraftig fremmedord i norsk. Det er enda mange nordmenn som ikke har smakt bacalao.
Bacalao er et spansk ord. Kanskje et ord som kom fra holland og som spanjolene ikke klarte å uttale skikkelig: kabeljau. b-k-l istedenfor k-b-l.
Bacalao er klippfisk med tomater, løk, poteter og evt. litt til. Spist av spanjoler i århundrer, men kom først til Nordmøre i forrige århundre. Spanjolene har importert fisk fra Nordmøre siden middelalderen. Den kom til havnene i Nord-Spania på norske skip. Men så fant spanjolene ut at det var mer lønnsomt å hente den på spanske skip, så de satte en ekstra høy toll på fisk som kom på norske skip. Dermed begynte spanske skip å komme til Nordmøre for å kjøpe klippfisk.

I Trøndelag var melkeretter, brød og salt kjøtt det vanligste - ved siden av fisk. Ferskt kjøtt ble ikke brukt, både fordi det var vanskelig å oppbevare og fordi det var for udrøyt.
Rømmegrøt er en rett som sørtrønderne bruker som festmat - som bare serveres til store anledninger.

Det ble minst servert fire måltider; åbit, duul (dugurd), non og nattvol.
Åbit ble gjerne servert i femtiden om morgenen, og da fikk man gjerne stekt flesk, poteter melk og brød.
Duul (dugurd) ble servert mellom tolv og to på formiddagen og kunne bestå av sild, poteter, flatbrød, melkesuppe, myssmør-suppe, brødgraut, eller saup-suppe.
Ved 17-tiden var det non. Dette måltidet kunne bestå av brød, (kak eller potetkak), vanlig pålegg som smør og gulost, gammelost eller myssmør.
Rundt klokken 20.00 var det kveldsmat (nattvol). Dette måltidet var ofte grøt.

Topp