Tilbake  Annies Gjestekro  Matsider  Historie  Kultur  Vindkraft  Adresser/kart  Diverse  Sidekart 
Veikro - mat - overnatting - catering
Historie  Fauna  Kystkultur  Fornminner  Norgeshistorie  Industri  Gamle dager  Om navn  Dampskipene  Fyrhistorie 
Kulisteien 2  Lover  Om fiskeravgift  Våtmark  Skjoldlus  Havørn  Taretråling 

Kuli-steinen (kopien)   Runer
Den mest berømte runesteinen i Norge, den såkalte Kulisteinen, er gjennom hele siste hundreåret blitt gransket. Hva forteller de runene som står på steinen fra Smøla? Den er den første som bruker landsnavnet «Noreg» i skrift, og den nevner også at kristendommen hadde vært i Noreg tolv vintrar før steinen ble reist. Og den har avslørt at Tore og Hallvard reiste steinen.
På Langteigen på Kuløy sto en bautastein med runeinnskrift helt fram til 1830-åra. Da ble den delt, fordi den ble stående mellom to bruk. De to bøndene delte steinen og tok hver sin del. Den ene delen finnes trolig i en eller annen mur. På Edøy finner vi idag den andre delen av bautasteinen, Kuli-steinen (kopien). Originalen står på Vitenskapsmuseet i Trondheim. Runeinnskriften er tydet slik: " Tore og Hallvard reiste denne steinen. I tolv vintrar hadde kristendomen sørga for lov og rett i Noreg".
En annen versjon: Kulisteinen begynte å bli skjeiv, og ble til sist tatt ned. Dette var en fin stein til støtte under bjelkelag til ei fjøsbru. Steinen var litt for høy og ble hogd i to. Kuløybonden som gjorde dette i 1860-årene visste ikke hvilken verdi steinen skulle komme til å få. Steinen med runebokstaver og kors er omtalt i 1810. Steinen ble registrert som fornminne i 1870. Den sto da under låvebrua og toppen lå ved siden av.
Så i 1920-årene ble steinen sendt til museum i Trondheim og tydet av en runolog (Aslak Liestøl). Ordet 'kristendom' er brukt i rune-innskriften, og dette er første gang det ordet er brukt i norsk språk.
Senere er runeskriften også tydet av runolog Jan Ragnar Hagland med hjelp fra naturgeograf dr. Jan Swantesson.
Det er ikke bare stein, men også tre som taler. Det har nemlig vært skikken å reise ei trebru sammen med slike runesteiner. For noen år siden fant arkeologer en stokk i myra på Kuligarden rett ved der Kulisteinen sto, en stokk som kunne høre til ei slik bru. Denne stokken ble datert ved årringsanalyse til år 1034. Tolv vintrar før, det blir 1022. Riktig tid for Mostertinget, som skulle ha stått en gang mellom 1020 og 1025.
Det er innhugget et grunt kors i steinen. Korsets armer og stamme er noe videre ved endene enn de er i korsets sentrum. Kuli-steinen dateres av Aslak Liestøl til ca 1010 på bakgrunn av runeinnskrifta. Biskop Fridtjof Birkeli drøftet også muligheten for at Kuli-steinen kunne være fra midten av 900-tallet, men endet i og med Liestøls datering er mest sannsynlig.
Runerekken (runealfabetet) kalt fuþhark etter de seks første tegnene, er de eldste germanske skrifttegn og stammer fra Nord-Italia. Hvordan runerekken er kommet nordover vet vi ikke.

Les mere om Kulisteinen
1000-tallet er det århundret hvor den førkristne samfunsorganisasjonen som var bygd opp omkring ætten, blotfelleskapet, kriger-idealer og skiftende politiske allianser mellom lokale bondehøvdinger ga etter for en ny samfunsorden, tuftet, enkelt sagt på kristendom og føyalisme. Det er et århundre som symboliserer Nordens inntreden i en ny tid. I løpet av relativt få generasjoner utviklet det seg innom det området som den nordnorske storbonden Ottar fra Hålogaland på slutten av 800-tallet omtalte som "Nordweg" og som Kulisteinen kaller "Nuriki".
Fra slutten av jernalderen utvikler det seg en politisk styringsform der en kan finne igjen de viktigste trekkene i det som på norrønt mål ble kalt et "riki", på latin et "regnum". Et "riki" betød i datidens terminologi nærmest et "velde, herredømme", dvs å utøve myndighet som gir makt over noe eller noen". Begrepet "regnum" var romerrettens betegnelsen på et landområde som lå under fyrstelig kontroll. Begge begreper er i noen grad sammenfallende med vårt begrep "stat".

Norges mest berømte runestein
Kulisteinen må heretter betraktes som propaganda for den nyinnførte kristendommen. Og den er trolig reist av en tospråklig misjonær. Det viser en ny, laserbasert lesing av det unike kulturminnet.
I over 900 år sto den på Smøla, rett ved det som helt til vårt århundre var å betrakte som landets hovedriksvei. Men i 1913 ble Kulisteinen tatt inn til Vitenskapsmuseet i Trondheim og satt opp i hagen der. Den hadde et kors hugget inn på flatsiden, og alle forsto at den var et gammelt kulturminne - men ingen visste lenger at den også var full av runer. Ikke før professor Aslak Liestøl en dag i 1956 passerte den i lavt ettermiddagslys, og plutselig så at den var beskrevet fra topp til tå. Dette var intet mindre enn en sensasjon - en slik runestein verken hadde eller har man maken til her til lands.
Liestøl var en anerkjent runolog og kom etter hvert fram til en tolkning av runene, der det blant annet het at «Tore og Hallvard reiste denne steinen» og at «tolv vintre hadde kristendommen vært i Norge». Steinen er derfor det eldste norske kildeskrift som nevner kristendommen og landets navn.

Ny teknologi
Men nå har teknologien innhentet den gamle tid. Naturgeograf Jan Swantesson fra Hög-skolan i Karlstad ankom tidligere i år 2000 Trondheim med såkalt mikrokarteringsteknologi - en laserapparatur utviklet for å kartlegge overflaten på stein. Laseren registrerer høydeforskjeller på en tidels millimeter, og gir et finstilt bilde av steinens beskaffenhet, som ikke kan ses med det blotte øye.
Nå har professor og runolog Jan Ragnar Hagland ved NTNU gransket mikrokartet over Kulisteinen, og kommet til at tolkningen fra 1956 må revideres på enkelte punkter. Det gjelder ikke så mange av tegnene, men plutselig framstår et kvalitativt annet budskap:
Steinen er et propagandaskrift for kristendommen, slår Hagland fast.
Tolkningen fra 1956 har aldri vært ansett for endelig opplest og vedtatt. Steinen har vært utsatt for vind og vær i nesten et helt årtusen, og mange av runene har vært mer enn utydelige. «Kristendom» er ett av de ordene man ikke har vært helt sikker på. - Men laserkartet bekrefter at det står kristendom, forteller Hagland.
Derimot får Liestøls tolkning om at kristendommen hadde «vært» 12 år i Norge, et skudd for baugen. Laseren avslører nemlig at det slett ikke står «verit» (vært), men «um rétt», hvilket betyr at den hadde rettet på ting, sørget for lov og rett. ? Da har vi med ett et kvalitativt utsagn, en propaganda, rett og slett en tidlig misjonering. Innskriften tar stilling til en omstridt ideologi; dette gjør steinen enda mer historisk interessant, sier Hagland.
Også rent språklig har mikrokarteringen skaffet runologene artige ting å tygge på. Flere av ordene viser nemlig tydelig påvirkning fra angelsaksisk språk. Hagland er derfor tilbøyelig til å tro at den er forfattet av - ikke en vanlig Smølabonde, men en tospråklig misjonær med ett bein i det nordiske og ett i det angelsaksiske språket.
Kulisteinen er datert til år 1034 etter Kristus. Dateringen er først gjort på grunnlag av at «kristendom i 12 år» kan bety 12 år etter Mostertinget (som var en gang mellom 1020 og 1025). Den er siden bekreftet ved dendrokronologiske undersøkelser av rester etter ei trebru rett ved steinen. Slike bruer ble ofte reist samtidig med en runestein. Ingenting i nylesingen av Kulisteinen rokker ved denne dateringen.
Men er nå Kulisteinen lest og tolket én gang for alle? Nei, mener Hagland: - En feilkilde vi ikke kunne gjøre noe med, er den malingen som ble lagt på i 1956, basert på Liestøls idealiserte lesing. Malingen er også med på å bygge opp steinen, og gir dårligere kontraster i kartbildet. Men de ansvarlige for steinen vet ikke helt hva slags maling det er, og må tenke seg godt om før de eventuelt prøver å fjerne den.
Swantessons mikrokarteringsteknologi har vakt stor interesse, og enkelte NTNU-miljøer er nå i ferd med å anskaffe noe som likner. - Jeg skulle hatt moro av å prøve teknologien på mindre gjenstander og på tre; det burde være fullt mulig. Vi har flere probleminnskrifter på lager, lover professor Jan Ragnar Hagland.

(kilde 1: Forelesning av Axel Christophersen 8.sept. 1999.
Utdrag fra 'Fra stamme til stat - hovedtrekk i statsdannelsen i Norden fra jernalder til middelalder')

(kilde 2: Lisa Olstad, NTNU)

Kulisteinen og fru Guri
I stykket Fru Guri av Edøy knytter forfatteren, Peggy Kruse handlingen opp mot to historiske minnesmerker på Smøla: Edøy gamle kirke og kulisteinen. Det er ikke tilfeldig. Begge har grunnleggende betydning for vår historiske identitet. Kulisteinen er ett av de eldste bevarte minnesmerker over innføringen av kristendommen i Norge, og er den eneste bevarte runesteinen på Nordmøre. Innskrifta vitner om at steinen er reist i ei brytningstid mellom hedenskap og kristendom: "Tore og Hallvard reiste denne steinen etter Ulv.... tolv vintrar hadde kristendommen vore i Noreg"

Her møter vi ordet "Noreg", eller "Nuriki", som det stod på steinen, brukt for første gang innenlands. Fram til 1913 stod Kulisteinen på garden Kuli på Kuløya. Da ble den ført til Vitenskapsmuseet i Trondheim, der den står idag.

I 1984 ble det utgravd et veganlegg over ei myr i nærheten av steine. Dette anlegget er datert til høsten 1034, og det er ikke usannsynlig at kulisteinen er blitt reist i samme tidsperiode. Kristninga det blir henvist til, kan da være Mostertinget i begynnelsen av 1020-åra.

Rundt om på Kuløya ligger det mange minner fra forskjellige avsnitt av forhistorisk tid. De mest markerte er gravminner, flesteparten fra Jernalderen (500 f.kr. - 1050 e.kr.), men vi finner også gravminner fra ca. 1850 f.kr. De mange oldtidsfunna gjør at vi temmelig sikkert kan datere garden tilbake til eldre Jernalder. Kuligarden var sannsynligvis er lokalt høvdingsæte, og kom trolig i kongens eie i de urolige hundreåra under rikssamlinga.

Fornminnet på Kuløya ligger i et av de best bevarte kulturlandskapene i Midt-Norge. Grunneier Tore Kuløy har lagt ned et stort arbeid for å sikre dette anlegget mot inngrep som kunne ødelegge det for all ettertid.

Topp