Tilbake  Annies Gjestekro  Matsider  Historie  Kultur  Vindkraft  Adresser/kart  Diverse  Sidekart 
Veikro - mat - overnatting - catering
Historie  Fauna  Kystkultur  Fornminner  Norgeshistorie  Industri  Gamle dager  Om navn  Dampskipene  Fyrhistorie 
Kulisteien  Lover  Om fiskeravgift  Våtmark  Skjoldlus  Havørn  Taretråling 

Norgeshistorie om inndelingsnavn i Møre og Romsdal

- Den eldste administrative inndelingen i Norge er skipreier, norr. skipreida. Fra Magnus Lagabøter i 1277 har vi 92 skipreider under Frostatinglag. Fra 1200 ble skatt kalt leidang, og gikk til kongen.

- Inndelingen av landet i sysler ble innført av kong Sverre. (Vi har enda sysselmann på Svalbard).

- Senere ble det innført len, som betyr at brukeren fikk tidsavgrenset råderett over jordegods. Kongen var eier. Landet var inndelt i fire hovedlen og mange smålen. Nordmøre var smålen under Trondheims hovedlen. Lensherrene brukte skattefuter i lensforvaltningen. Et futedømme (fogderi) var det distriktet futen hadde ansvaret for. Denne ordningen ble avskaffet i 1894.

- Inndelingen i len ble avløst av en inndeling i amt, innført i Danmark-Norge 19.februar 1662. (Amt = ambt, embete). Norge ble delt inn i fire hovedamt, som hadde samme inndeling som bispedømmene, og ble kalt for stiftsamt. Nordmøre hørte til under Trondheims stiftsamt.

- I 1919 ble amt erstattet av fylke (fylke = fylki som betyr 'skare, regiment')

- Fra 1960 har benevnelsen kommune blitt brukt både om by- og landkommuner. Fylkeskommuner fikk vi i 1964.

Herred = herad betyr 'bygd, distrikt'. Kjøpstad = kaupangr betyr 'kjøpested, by'.

Norgeshistorie om fiske, fangst og fiskehandel

1030-1536 (Middelalderen)
Gjennom hele middelalderen var fiske og fangst en viktig del av næringsgrunnlaget. Hjemmefiske foregikk langs hele kysten og gav et viktig tilskudd til den daglige kosten. Allerede på 1100-tallet var det store sesongfiskerier etter torsk i Lofoten og Vesterålen, og i store deler av kyststrøkene av Nordland og Troms blir korndyrking på 12- og 1300-tallet erstattet av fiske for salg og import av korn.
Torsken ble hengt til tørk og eksportert til utlandet via kjøpmenn i Bergen. Til begynnelsen av 1300-tallet var England viktigste marked for tørrfisken, i senmiddelalderen landene langs Nordsjøen og Østersjøen. Også lange, sei, hyse og brosme ble tørket for eksport.
Sild ble fanget i mindre målestokk langs store deler av kysten, men i større skala bare langs Båhuslenkysten fra 1200-tallet. Silda ble der tatt med garn og not og saltet for eksport.

1536-1814 (Dansketiden)
Fiske fortsatte å være en viktig del av næringsgrunnlaget langs kysten, både som matkilde og som eksportnæring. De viktigste fiskeslagene var fremdeles torsk og sild.
Torskefiskeriene hadde fremdeles sitt sentrum i Lofoten, men ble også drevet langs hele kysten fra Møre og nordover. Vanligste redskap var håndsnøre (juksa). Fra midten av 1700-tallet kom også torskegarn i bruk. I første del av perioden ble torsken solgt som tørrfisk. Fra 1730-årene fikk også klippfiskproduksjonen større betydning.
Sildefisket har alltid variert sterkt med sildas vandringer. Det ble drevet langs kysten av Båhuslen frem til slutten av 1500-tallet. Fra midten av århundret startet man sildefiske på Vestlandet og fra ca. 1600 også i Trøndelag. På slutten av 1600-tallet var fisket dårlig, men i begynnelsen av 1700-tallet tok det seg opp igjen. Fra 1784 til 1808 forsvant vårsilda helt fra norskekysten.
Bergen og Trondheim var de viktigste byene i nordlandshandelen. Hanseatenes makt ble sterkt svekket utover 1500-tallet, men de beholdt retten til å handle på Nordlandene helt frem til 1760-årene. Fra 1681 til 1715 hadde bergensborgerne monopol på finnmarkshandelen. Deretter ble den frigitt, for i 1729 å bli overdratt til danske handelskompanier. 1787 ble finnmarkshandelen frigitt.
Tørrfisken ble til å begynne med skipet ut til kystbyene fra Hamburg til Amsterdam. Fra midten av 1700-tallet ble middelhavslandene det største markedet, både for tørrfisk og klippfisk.
Sildeeksporten gikk mest til byene rundt Østersjøen. De viktigste eksportbyene var Bergen og Stavanger.

1801-1900 (Union med Sverige 1814-1905)
Første halvdel av 1800-tallet var fiskerinæringen preget av ekspansjon. Fiskeinnsigene var store og avsetningsmulighetene gode i et Europa preget av sterk befolkningsvekst. Mer fisk ble tatt opp av havet enn noen gang tidligere, deltakelsen i fisket var større enn noen gang og redskapene ble stadig mer effektive.
Blant torskefiskeriene var Lofotfisket fremdeles dominerende, men også vårfisket etter torsk på Mørekysten og sommerfisket etter torsk og sei i Finnmark. Tørrfiskproduksjon var fremdeles viktig, men stadig mer av fisken ble etter hvert saltet og tørket som klippfisk. Senter for denne produksjonen ble Mørebyene, og Spania var det viktigste eksportmarkedet.
Sildefisket var også rikt hele denne perioden. Fra 1808 var det årlige innsig av vårsild helt fram til 1870-årene. Silda ble den første tiden ført fersk til Stavanger og Bergen , men fra 1830-årene begynte bøndene å salte selv. Noen eksporterte til og med sild til Østersjøen på egne skuter. Det rike sildefisket la grunnlag for den nye kjøpstaden Haugesund.
1870-årene betydde et skille i fiskerinæringen. Fra nå av dominerer klippfisk foran tørrfisk som eksportprodukt. Bergens rolle som ledende tørrfiskeksportby blir svekket og byene på Møre og i Nord-Norge gjør seg sterkere gjeldende i fiskehandelen.
På slutten av århundret skjer også en overgang fra kystfiske til havfiske på bankene og i fjernere farvann, mest i Nordsjøen og ved Island. Dette stimuleres av det tekniske gjennombruddet. Dampmaskinen i 1890-årene og senere eksplosjonsmotoren legger grunnlaget for et mer moderne fiske med større mobilitet.

1905-1940
Fisket ble i begynnelsen av århundret preget av motoriseringen av fiskeflåten. Dampmaskinen var allerede tatt i bruk. Eksplosjonsmotoren ble nå stadig vanligere, samtidig som flere båter fikk dekk. Fiskerne ble mer mobile, og drivgarn og snurpenøter i åpne farvann revolusjonerte fisket. Hermetikkindustrien åpnet også for nye fiskeslag, som brisling.
De økonomiske krisene rammet også fiskerinæringen. Dette åpnet for økende regulering av priser og fangster. Sammen med statlige låne- og tilskuddsordninger til investeringer i båter og redskap, gjorde dette at utbyttet av fisket økte i slutten av 1930-årene.

1945-
Fiskeriene ble gjenstand for den samme tekniske revolusjon som andre næringer. Bedre båter og utstyr effektiviserte fisket etter alle fiskeslag, samtidig som antall fiskere sank drastisk, fra 98 000 i 1950 til 35 000 i 1975. Havgående industritrålere truet stadig sterkere det tradisjonelle kystfisket, og bare harde statlige reguleringstiltak hindret et brutalt overfiske i å ødelegge selve ressursgrunnlaget i havet, etter at både silde- og torskebestandene hadde vært sterkt truet.

Norgeshistorie om skipsfarten

1030-1536 (Middelalderen)
Fjernhandel økte sterkt i høymiddelalderen, og handelen med massevarer oppsto i denne perioden. De viktigste eksportvarene var tørrfisk og fra 1200-tallet også sild fra de store fiskeriene i Båhuslen. Trelast ble også eksportert. Den viktigste importvaren var korn - engelsk hvete og baltisk rug.
Den viktigste handelspartneren i høymiddelalderen var England, men fra 1200-tallet ble havnene langs Nordsjøen og Østersjøen stadig viktigere.
Tørrfiskhandelen ble i stadig sterkere grad sentrert til Bergen, dit tørrfisken ble fraktet nordfra på jekter. Ved middelalderens utgang drev mer enn 200 jekter denne farten.
Det var i stor grad utlendinger som utviklet masseeksporten, først og fremst hanseatene. De var effektivt organisert, kapitalsterke og med gode markedskontakter. De dominerte i praksis utenlandshandelen gjennom det meste av middelalderen, til tross for gjentatte forsøk fra kongemakten på å begrense deres virksomhet.

1536-1814 (Dansketiden)
Sjøen var også i denne perioden den viktigste transportåren i kyst- og fjordlandet Norge. Det meste av varetransport skjedde pr. båt, både innen- og utenlands.
Innenlands var fiskefrakten fra Nordlandene til Bergen den mest omfattende, både på nordlendingenes egne jekter og på bergenskjøpmennenes egne skuter. Det samme gjaldt Trondhjem.
Utenlands var det først på slutten av 1600-tallet at norskeide skip fikk noen sentral plass. Dette må bl.a. sees i sammenheng med at England ble den viktigste avtakeren av norsk trelast, og med den engelske navigasjonsakten av 1651. Perioden 1690-1709 er den første gullalderen i norsk skipsfart.
Etter en lavkonjunkturperiode fra 1709 til 1740, begynte en ny oppgangsperiode for norsk skipsfart. Den amerikanske uavhengighetskrigen førte til en fordobling av den norske koffardiflåten, og perioden 1793-1807, med den franske revolusjonen og de etterfølgende Napoleonskrigene, skulle bli en ny gullalder for norsk skipsfart. i 1806 hadde ca.11.000 mann hyre i handelsflåten, og fraktinntektene var på omtrent 2 mill. riksdaler.
Den engelske blokaden av Danmark/Norge i 1807-14 lammet langt på vei den norske skipsfarten, selv om kaperfart ble en inntektskilde for mange.

1801-1900 (Union med Sverige 1814-1905)
Dette var århundret da norsk skipsfart ble global.
Den industrielle revolusjonen, dannelsen av Amerikas Forente Stater og oppfinnelsen av dampskipet i 1826, betydde velstand for Norge.
Anført av britene og hollenderne ble verden ytterligere vant til frihandel. Norge-Sverige undertegnet frihandelsavtaler med Frankrike, Portugal og Spania. Årene 1850-1875 ble de "gylne" år for norsk skipsfart.
De første reisene med norske skip til India på ble gjort. Det første norske skipet seilte rundt Kapp Horn. Mot slutten av århundret lastet handelsfolkene tradisjonelle norske varer som trelast og fisk på ren spekulasjon, og håpet å finne markeder for varene i Afrika, Asia, Australia eller Latin-Amerika.
Skipet Restauration seilte fra Stavanger til New York i 1825 med 52 passasjerer. Restauration har fått æren av å være det "første norske emigrantskipet". En halv million nordmenn krysset Atlanteren mellom 1825 og 1893. De måtte for det meste foreta den strabasiøse reisen i ombygde lasteskip.

1905-1940
Skipsfarten var før og under 1. verdenskrig preget av høykonjunktur. Den tyske ubåtkrigen drev fraktratene høyt opp, men 2 000 sjøfolk omkom og mange skip gikk tapt. Under de økonomiske krisene i mellomkrigstiden lå store deler av handelsflåten i opplag. Likevel ble den løpende modernisert, og ved slutten av 1930-årene hadde Norge verdens fjerde største handelsflåte, etter Storbritannia, USA og Japan.

1945-
Skipsfarten ekspanderte kraftig etter krigen, og fram til 1975 hadde Norge ca. 9% av verdens samlede skipstonnasje. Oljetankerne utgjorde en viktig del av flåten. Skipsfarten vokste fram som en del av norsk utenrikshandel, men etter krigen løsrev den seg og knyttet seg til internasjonal handel. Mange norske skip anløper aldri norske havner. Rasjonaliseringen var også sterk i handelsflåten: Mens tonnasjen doblet seg fra 1960 til 1975, ble bemanningen halvert.

Topp