Tilbake  Annies Gjestekro  Matsider  Historie  Kultur  Vindkraft  Adresser/kart  Diverse  Sidekart 
Veikro - mat - overnatting - catering
Historie  Fauna  Kystkultur  Fornminner  Norgeshistorie  Industri  Gamle dager  Om navn  Dampskipene  Fyrhistorie 
Kulisteien  Lover  Om fiskeravgift  Våtmark  Skjoldlus  Havørn  Taretråling 

Nye materialer     Neste side   Søk etter data om norske fyr

Utviklingen av fyrlyset fikk naturlig nok også følger for fyrtårnet eller fyrbygningen. Ved overgang fra kullblussfyr til linsefyr var det ikke lenger den kolossale heten å ta hensyn til, og fyrlykten kunne settes inntil fyrbygningen. På en lang rekke mindre fyr ble nå lykten plassert på gavlen, langveggen eller på taket av en ganske vanlig trebygning. Parallelt med dette ble også nye bygningsmaterialer tatt i bruk.

I 1797 hadde engelskmennene utviklet sin støpejernsindustri så langt at man hadde oppført en jernbro over elven Severn i Coalbrookdale, senere bare kalt Ironbridge. Dette skulle vise seg å bli en milepæl i den internasjonale teknologi- og industrihistorie. I Årene fremover fikk støpejern stadig nye bruksområder, og i 1842 første store jerntårnet støpt i London og skipet til Jamaica hvor det fremdeles står på Morant Point. Dette var også en av fyrhistoriens milepæler. Støpejernsfyrene hadde en rekke egenskaper som ga dem en stor utbredelse. De kunne bygges høye, de var lette, rimelige og enkle, og fremfor alt hurtige å sette opp. De fikk temmelig raskt en stor utbredelse i koloniområdene, men overraskende nok ikke i hjemlandet England.

I 1853 støpte Bærums Verk det første jerntårnet her til lands – det 33 m høye tårnet på Eigerøy fyr. Få år etter kom det 10 m høyere tårnet på Ferder fra samme støyperi. Dette ble begynnelsen på en utvikling som saler sidestykke i europeisk fyrhistorie. Innen det siste støpejernstårnet ble satt opp på Grasøyane fyrstasjon i 1950, var det oppført 40 jerntårn levert av noen få norske støperier.

Det er flere årsaker til at støpejernstårnene fikk en slik utbredelse i Norge. Landet hadde en avansert støpejernsindustri som var i stand til å mestre oppgaven – norske støpejernsovner var verdenskjente, og fyrtårnene er i prinsippet ikke helt ulike etasje- og sylinderovnene selv om de er av en annen størrelsesorden. Den korte oppføringstiden har kanskje vært den viktigste faktoren. Tårnet ble prefabrikkert og skrudd sammen på stedet. Vår væreharde kyst med lang vinter har mange steder gitt kort byggesesong. Jerntårnene har imidlertid den svakhet at det er begrenset hva de tåler av direkte kraftige bølgeslag. Derfor måtte de settes på et tilstrekkelig høyt fundament av stein eller betong og ble dessuten ofte utstyrt med teglsteinsforing i den nederste delen. Tårnene ble gjerne oppført over to sesonger, en for fundament, en for tårnet – hvis da ikke fundamentet hadde forvunnet i havet i løpet av vinteren. Denne kombinasjonen av stein, betong og jern, gjorde det mulig å plassere fyr på steder der det før hadde vært fullstendig utenkelig, og det ble bygget stasjoner som gjeslingene (1877) og Kya (1920) og på Trøndelagskysten, Grip (1888) på Mørekysten og Lille Præstskjær (1895) syd på Jæren. Bebyggelsen på disse ekstremt utsatte fyrene ble naturlig nok, knapp og tett. De klorer seg sammen til et effektivt monumentalt hele som utstråler en grenseløs trass og ukuelighet.

Allerede i 1870- årene begynte fyrvesenet å føre opp bygninger i betong, og dette materialet fikk etter hvert en stor utbredelse. Mange fyrstasjoner er av de formmessige muligheter dette materialet ga. Det kan være store komplekse fyrbygninger som på Geitungen (1924) og Makkaur (1928), knappe borgaktige anlegg som på Grønningen (1878), monumentale underbygninger til støpejernstårn som på Sletringen (1923), eller svaberglignende naust som på Kya (1938).

Betong- og støpejernsfyrene er på mange måter enestående i norsk byggetradisjon, selv om det er også er klare sammenhenger med for eksempel samtidig industriarkitektur. Det er i denne forbindelse interessant å legge merke til at det norske fyrvesen i meget liten grad ser ut til å ha benyttet utdannede arkitekter. Noen av de mest særpregede stasjonene er tegnet av fyrvesenets egne ingeniører, og vi må helt opp til gjenoppbyggingen av fyrene nordpå etter krigen for å finne arkitekttegnede fyrstasjoner.

Frem til 1890 var alle fyrbygningene okermalt, etter den tid var de hvitmalte. For at fyret skulle synes bedre som dagmerke ble det vanlig å male en ca en meter bred, rød stripe vertikalt på lang- eller gavlveggen. I 1950- årene ble en rekke fyrbygninger kledd med eternittplater og bare på noen ganske få ble den røde stripen malt opp igjen. I dag ser det ut til at eternitten er i ferd med å utspille sin rolle, og den gamle kledningen hentes fra igjen eller erstattes med ny.

Fyrskip
Dette er betegnelsen på en fyrlykt som er plassert på et permanent oppankret fartøy. Norges første fyrskip, sluppen ”Enigheden”, ble lagt ut ved Lepsøyrev, nord for Ålesund i 1856. Våren etter havarerte fyrskipet. Etter flere forsøk med nye fartøyer ble fyrskipet i 1879 erstattet med et fast fyr – Lepsøyrev fyr. Landets andre flytende fyrstasjon ble lagt ut på Ildjernsflu utenfor Nesodden i 1919. Det første fyrskipet på denne stasjonen var av jernbetong. Skipet sank ti år senere, etter å ha blitt pårent. Det andre holdt seg flytende til 1968 da ble det kondemnert og erstattet med en bunnfundamentert fyrlykt. Det ble med disse to fyrskipsstasjonene i Norge. Behovet var ikke til stede. Skjærgården gjorde det mulig de fleste steder å plassere fyr langt ut fra land, og en fyrstasjon på fast grunn var både langt sikrere og billigere i drift. I mange andre land derimot, ikke minst Danmark og England, fikk fyrskipene en relativ stor utbredelse.

Fyrtyper
Det er store forskjeller mellom de enkelte fyrene, og de ble tidlig inndelt i typer ut fra sin spesifikke funksjon. Størst og kraftigst er kystfyrene som ligger ut mot havet og danner en lysende kontur rundt landet. Det er her fartøyene først får landkjenning. Innseilingsfyrene fører videre inn mot land til den indre led, der ledfyrene overtar. Dette er mindre fyr som skal trygge seilasen mellom øyer og skjær. Blant disse finner vi en del fyr som opprinnelig ble opprettet som fiskefyr, små fyr som bare skulle lyse under sesongfisket. Flere av disse ble senere bygget om til kraftige ledfyr med normal brennetid. Havnefyrene er de siste i rekken som viser trygg lei vel i havn.

Organisering
Da Povel Hanssøn i 1655 anla det første fyret i Norge, sorterte fyrsaker i dobbeltmonarkiet under ”Toldvæsenet i Canseliet”. Saksområdet ble flyttet flere ganger inntil det i 1811 ble opprettet en egen ”canal-, Havne- og Fyrdirection”. Virksomheten var fullstendig sentralisert, og alle beslutninger som gjaldt fyrdriften ble fattet i direksjonen. Selv småsaker som fornyelse av litt tauverk måtte godkjennes i København.

Etter atskillelsen fra Danmark ble fyrsakene igjen flyttet rundt i administrasjonen, inntil det i 1820 ble lagt inn under Kanal- og Havneinspektøren, som sorterte under Arne- og Marinedepartementet. I 1841 ble det så opprettet et eget fyrdirektørembete med ansvar for fyr- og merkevesen. En av fyrdirektørens plikter var å foreta en årlig inspeksjon av fyrstasjonene. Frem til 1875 foregikk disse inspeksjonene med leiet båt – skyss, ofte i åpen båt. Carl Fredrik Diriks, som var fyrdirektør fra 1855 til 1882, har ført inn i sin jornual :
”Det skulde god Helbred til Dag for Dag at sidde i Skotten af en liden aaben Baad ofte overvadsaket af Sø, saa man blev vaad til Skindet,--- .” I 1875 leverte Akers Mekaniske Verksted et 60 fots inspeksjonsfartøy som ble døpt ”Blink”. Dette var det første av en lang rekke spesialfartøyer for ulike funksjoner som senere er blitt bygget for fyr- og merketjenesten.

Grunnlaget for dagen organisasjonsform er å finne i Stortingsmelding 66/1972.
Havne-, los- og fyrtjenesten er nå samlet i Kystdirektoratet under Fiskeridepartementet med hovedkontor i Oslo. Stor deler av virksomheten er desentralisert, idet kysten er delt inn i fem distrikter, med kontorer i Arendal, Haugesund, Ålesund, Kabelvåg og Honningsvåg som forestår den daglige drift.

Utbygging
Fyrhistorien begynte syd i landet, og det var også het utbyggingen fortsatte. Dette hadde sin rimelige forklaring i at det var her skipsfarten var størst, ikke minst når det gjaldt oversjøisk fart. Først i 1839 ble Villa fyr utenfor Namsos bygget som det første nord for Trondheimsfjorden. Samme år ble det nedsatt an kommisjon som skulle se på ”behov for Fyr, merker og Fæstigheter i Nord – landene”.

Fyrutbyggingen ble etter hvert landsdekkende. Da fyrdirektørembedet ble opprettet i 1841 hadde landet 27 fyrstasjoner. I løpet av de neste 20 år ble det bygget 46 nye stasjoner, i de neste år ytterligere 55 og frem til århundreskiftet 30 nye fyrstasjoner. I perioden frem til 1920 ble det bygget enda 37 fyr, men så avtok fyrbyggeriet brått. Da Anda fyr som det siste bemannede fyr ble bygget i 1932, var det bare opprettet ytterligere 8 fyrstasjoner.

Aktiviteten var som en ser stor fra midten av forrige århundre og fremover. Forventningene langs kysten var store, og de forskjellige fyrkommisjoner kan ikke ha hatt noen enkle oppgave når det skulle prioriteres mellom de mange ønsker og krav om fyr som strømmet inn. Nye behov dukket stadig opp. Lofotfisket førte for eksempel til at det ble anlagt en rekke små fyr i Vestfjorden fra 1850 – årene og fremover. Det samme skjedde i forbindelse med de store sildefiskeriene på Møre – kysten og i Haugesundstraktene omlag på samme tid. Malmfarten som kom i gang etter at det var ført jernbane frem til Narvik, var den direkte årsak til at Tennholmen fyr ble bygget i 1901. Etableringen av ”hurtigruta” skapte også behov for nye fyr, som f. Eks Landegode fyr i 1902.

Fyrene var svært utsatte under siste verdenskrig, og mange kom under dobbelt ild. Et flertall ble besatt av tyskerne, og på mange stasjoner ble det også anlagt festningsverk. Fyrene ble derfor bombemål for allierte fly, og mange ble påført stor skade. I Finnmark ble dessuten alle stasjonene ødelagt, delvis eller fullstendig, da tyskerne trakk seg tilbake i 1944. Etter krigen ble det gjort en kjempeinnsats for å reparere skadene.
Finnmarksfyrene ble på kort tid gjenreist, men da formet etter samtidens idealer. Disse utgjør i dag en liten gruppe fyrstasjoner som ved sitt stramme, funksjonalistiske preg skiller seg fra landets øvrige stasjoner.

Livet på fyrstasjonene
Livet på fyrstasjonene har nok på mage måter skilt seg fra livet på land, men det har vært stor forskjeller mellom stasjonene. På de mest utsatte, særlig fra Jæren og nordover, var det ofte vanskelig å lande selv i godvær. I lange perioder med uvær kunne fyrbetjeningen være helt uten kontakt med omverdenen. På disse stasjonene, som naturlig nok ofte ikke var familiestasjoner, har dagliglivet i store deler av året vært preget av slit og kamp mot naturkreftene. Det mangler ikke på dramatiske beretninger, ofte med tragisk utfall. I fyrvesenets egne beskrivelser er det for flere stasjoner gjort oppmerksom på at ”sterke nerver fordres”. Ensomheten har vært en del av virkeligheten på diss stasjonene, slik Oscar Aagaard skildrer det i sitt dikt Fyrvogteren fra 1908.
Ensom, ensom her jeg sidder
I et taarn – i Taage hyllet,
I et bur – af Sjø beskyllet ;
Rundt mig Evighedens Vidder,
Og jeg tænker og jeg tænker –
Og jeg grunder, og jeg lider –
Og jeg synes somme tider,
Vanvids Slør sig om mig sænker.

Ensom, ensom – langt herude
i mitt trange Fangekammer,
Tys ! Jeg hører Havets Jammer,
Stormen rundt om Taarnet tude.
Og jeg stirrer og jeg stirrer –
Og jeg ser de mørke Aander,
Og jeg hører, at de vaander
Sig, mens de i Luften svirrer.

Ensom sidder jeg herude,
Men Orkanen Havet pisker.
Og jeg hører, Stemmer hvisker :
”Ser du vraget af en Skude ?”
Og jeg stirrer og jeg stirrer –
Og jeg ser ei Hav og Himmel :
Men jeg hører Veraabs Vrimmel,
Som forvirrer, som forvirrer
(utdrag)


På andre stasjoner har livet ikke først og fremt vært preget av ensomhet. På Ryvingen fyr, som ligger værhardt nok, var det i slutten av forrige århundre fem familier med til sammen 32 personer. Et tett, lite samfunn med egen skole og lærer, og med de fleste bygningene samlet innen et borgaktig fyrområde på vel to dekar. Ensomheten har trolig heller ikke vært særlig plagsom for Lars Mortensen Bergh og hans hustru. Bergh kom til Oksøy som fyrforvalter i 1832. Da han døde i 1875 var 25 barn satt til verden, hvorav 15 var født på fyret. Hans første kone døde utslitt i 1856, hans andre kone overlevde ham.

Langt fra alle fyr lå på et lite skvalpeskjær langt til havs. På mange stasjoner var det vennligere forhold med god plass, slik at fyrbebyggelsen etter hvert utviklet seg til en liten ”landsby”. Flere steder var det mulig å drive et beskjedent gardsbruk, og det ble holdt kyr, sauer og høns. I forbindelse med opprettelsen av Terningen fyr i Trondheimsleden skriver fyrinspektør Schive i 1831 angående en søknad om oppføring av en fjøs – ”uden dette Arrangement vil en Mand af den simple Klasse finde sig brøstfalden, da Melken for slige Personer udgjør en viktig Bestanddel av deres tarvelige Levemaade og tjener til en riktigere økonomi”. Men også på stasjoner der naturen ikke hadde levnet jordbruket store sjanser, vet vi at fyrvoktere har brakt jord ut i båt, og spredt den i lune sprekker, for så å samle den inn igjen om høsten og lagre den innendørs i sekker til neste vår.
I fordelingen av eventuell mark på stasjonene møter vi også den klare ranginndelingen som hersket. I beskrivelser ser vi at fyrmesteren får tildelt den største og beste jorden, mens assistenten ofte måtte ta til takke med noen skrinne flekker. For mange stasjoner har naturlig nok fiske gitt verdifull matauk, så vel til mester som assistent. Enkelte stasjoner hadde også regulerte ”herligheter” som torvskjær, rett til å ta tang og til å sette laksenot.

Bemanningsformen har variert gjennom tidene og også vært forskjellig fra stasjon til stasjon. På de fleste stasjonene har fyrvokteren fra langt tilbake hatt med sin familie. På de mindre stasjonene, ofte misvisende kalt ”enmannsstasjoner” var det en forutsetning at husstanden, først og fremst kona, skulle delta i fyrarbeidet. Dette var en grei ordning for staten, for det var bare fyrvokteren som var lønnet. Men også på de store tårnstasjonene var det vanlig at fyrbetjeningen hadde med sin familie. På de mest værharde stasjonene, der betjeningen bodde på små celler i selve fyrtårnet, måtte familien bli på land. I dag er det ingen familiestasjoner På alle betjente fyr er det innført tørnordninger. Det vill si at fyrbetjeningen har noen uker fri i en fastlagt syklus, på samme måte som i offshorevirksomheten.

Livet på fyrene har endret seg drastisk i løpet av den 350 år lange fyrhistorien. Slitet med bæring av kull til tårntoppen er over. Den endeløse kampen mot sotning, dugg og is på lykterutene likeså . Vekene skal ikke lengre snytes, eller drivverksloddene trekkes opp døgnet rundt. Den fullstendige isolasjonen er brutt ; telekommunikasjon til nytte og atspredelse er kommet i stedet, men kone og barn er sendt på land. Vissheten om at en sprukket blindtarm eller en alvorlig brannskade i de fleste tilfeller kam komme raskt under behandling ved helikoptertransport, har lettet på presset. Men selv om det meste er forandret, har fyret likevel bevart mye av sin opprinnelige atmosfære. Fremdeles bærer tjenesten preg av menneskets kamp mot naturkreftene.


Livet på fyrene har endret seg drastisk i løpet av den 350 år lange fyrhistorien. Slitet med bæring av kull til tårntoppen er over. Den endeløse kampen mot sotning, dugg og is på lykterutene likeså . Vekene skal ikke lengre snytes, eller drivverksloddene trekkes opp døgnet rundt. Den fullstendige isolasjonen er brutt ; telekommunikasjon til nytte og atspredelse er kommet i stedet, men kone og barn er sendt på land. Vissheten om at en sprukket blindtarm eller en alvorlig brannskade i de fleste tilfeller kam komme raskt under behandling ved helikoptertransport, har lettet på presset. Men selv om det meste er forandret, har fyret likevel bevart mye av sin opprinnelige atmosfære. Fremdeles bærer tjenesten preg av menneskets kamp mot naturkreftene.

Andre oppgaver
Foruten hovedoppgaven med å passe fyrlyset og vedlikeholde stasjonen har fyrbetjeningen i lang tid også hatt andre viktige samfunnsoppgaver. I 1867 ble fyrvokterne på Torungen og Utsira fyr, som de første, tillagt meteorologiske observasjoner, og i dag har 25 stasjoner faste observasjoner døgnet rundt. Kanskje like viktig er de meldinger fyrbetjeningen løpende gir fiskeflåte og kysttrafikk. Fyrbetjeningen er dessuten tillagt visse overvåkningsoppgaver for forsvar, politi og tollvesen. I de senere år har de i enkelte distrikter også fått ansvar for pass og vedlikehold av andre sjømerker i området rundt fyret.

Mange av fyrstasjonene er fuglelivdsfredet, og fyrbetjeningen påser at fredningsbestemmelsene blir overholdt. På Fugløykalven fyr i Troms har dessuten fyrbetjeningen større tilsynsoppgaver for Fylkesmannens miljøvernavdeling. Med fyrstasjonenes ofte sentrale beliggenhet i forhold til ulike typer fredningsområder, burde det ligge godt til rette for at flere miljøvernoppgaver kan legges til de bemannede fyrene.

Automatisering og avfolkning
Fyrenes historie er sammensatt og spennende. Ikke bare fordi den ofte har vært dramatisk, men også fordi den på en fortettet måte er et speilbilde av nasjonens teknologiske, økonomiske og sosiale utvikling. Historien om fyrene er historien om hvordan mennesker har klart å innrette seg under ekstreme naturforhold. Det er også en historie om lyskilder, optikk, mekanikk, energikilder, pneumatikk, elektronikk, om bygningsmaterialer og bygningsteknikk, og en lang rekke andre felt. Det er en utvikling som har hatt sine markerte faser. I dag preges utviklingen av automatisering og nedbygging. Som et resultat av dette er mennesket i ferd med å bli overflødig på fyrstasjonene.

I prinsippet er ikke dette noe helt nytt. Opp gjennom tidene har det vært arbeidet for å finne driftsformer som mest mulig har kunnet passe seg selv. Allerede i 1880 - årene var man kommet frem til brennere som kunne brenne åtte - ti dager uten tilsyn. I 1912 fikk Nils Gunnar Dalen Nobelprisen i fysikk for sin konstruksjon av solventilen, som snart fikk sin anvendelse på fyrlyktene. Nå kunne lyset tennes og slukkes uten menneskers hjelp. Siden den gang er flere titalls fyrstasjoner erstattet av slike lykter. På noen stasjoner er alle spor etter det opprinnelige fyret borte, på andre stasjoner er den nye lykten montert i det gamle tårnet eller huset. Det nye i vår tid er at det er blitt teknisk mulig å gjennomføre automatisering fullt ut. I praksis er fyrfunksjonen på alle norske fyrstasjoner i dag allerede heltautomatisert. Samtidig er fyrenes posisjon som navigasjonshjelpemiddel endret. I dag inngår fyrene som ett, viktig navigasjonshjelpemiddel blant flere. I tillegg til de tradisjonelle lyktene og sjømerkene spiller de elektroniske navigasjonshjelpemidlene en stadig større rolle.

Det er over 60 år siden det ble bygget et bemannet fyr i Norge, og siden begynnelsen av 1980 – årene har Kystdirektoratet planmessig automatisert og avbemannet fyrstasjoner. Den siste avbemanningsplanen hittil ble fullført i 1994, og i dag har bare 31 stasjoner bemanning.

Hurtig forfall
Gjennomføringen av disse avbemanningsplanene har på en dramatisk måte endret betingelsene for fyrstasjonene. Hele fyrstasjoner er nedlagt, en rekke enkeltbygninger og andre anleggselementer er gått ut av bruk. Noen er allerede fjernet. For den gjenværende bygningsmassen er situasjonene høyst usikker. På de avfolkede stasjonene står bygningene uten daglig tilsyn og løpende vedlikehold. Men den ofte ekstremt værharde beliggenheten går forfallet raskt, når ingen er tilstede og kan legge på takstein som ble tatt av stormen eller reparere en naustdør som sjøen slo inn natten før. Skader som i utgangspunktet er små blir på kort tid omfattende under slike forhold. Også på bemannede stasjoner skorter det på vedlikehold av bygninger og anleggelementer som ikke lenger er i bruk.

Fyrene som kulturminner
Fyrstasjonenes betydning som kulturminner ble relativt sent anerkjent. I 1934 ble 24 fyr ført opp på en liste over Statens verneverdige bygninger. I 1982 ble også fyrenes kulturminneverdi vurdert i forbindelse med avfolkningsplanene. Det samme skjedde i 1984. Men ingen av disse vurderingene ble fulgt opp med tilstrekkelige, konkrete vernetiltak, og ingen fyr ble fredet. Etter hvert ble imidlertid fyrenes usikre skjebne åpenbar. Det kom ikke til å bli bygget flere bemannede fyr, og de eksisterende ville hurtig kunne forsvinne, elle bli sterkt redusert som kulturminner. Dersom det ikke ble truffet nødvendige tiltak, kunne en vesentlig del av vår kulturhistorie bli utradert. På denne tiden hadde også Kystkulturen som i lang tid hadde vært i skyggen av bondekulturen, fått økt oppmerksomhet. Kystkultur var blitt et satsingsområde, og tiden var moden for å sikre fyrene.

Kilde: Riksantikvarens rapport nr 24 fra 1997

  Neste

Topp