Tilbake  Annies Gjestekro  Matsider  Historie  Kultur  Vindkraft  Adresser/kart  Diverse  Sidekart 
Veikro - mat - overnatting - catering
Historie  Fauna  Kystkultur  Fornminner  Norgeshistorie  Industri  Gamle dager  Om navn  Dampskipene  Fyrhistorie 2 
Kulisteien  Lover  Om fiskeravgift  Våtmark  Skjoldlus  Havørn  Taretråling 

Fyr    (alle tre fyrene rundt Smøla er nå automatisert og avfolket)   Neste side   Søk etter data om norske fyr

Skalmen fyr er et 4.ordens kystfyr bygd i 1906- ferdig i 1907. Forsterket i 1962. Ligger i havet NV for Smøla. Hvite blink hvert 30.sekund med lysvidde 14,8 nm. Røde lysblink (iso, klipp) hvert 2.sekund, med lysvidde 13 nm mot NE. Høyde er 24 meter. (Skolm, skalm = kløft, åpning). Bemannet (2001). Blir trolig automatisert (ubemannet) i 2002.
Fyret ble automatisert og avfolket 30.juni 2002. Trist.!
Den første fyrvokteren på Skalmen var førstestyrmann Anton Lund som var med på Roald Amundsen's Gjøa-ekspedisjon. Lund hadde med seg en sledehund fra denne ekspedisjonen. Spor etter hunden vises enda i sementen på Skalmen.
Den siste fyrmesteren ble Per Gjelseth.

Skalmen fyr: Hvitt hus med lavt tårn. Bifyr i samme bygg. Skalmen holme måler ca. 350x100 meter.

63°28,281 nord og 007°45,700 øst. Kart WGS84.
Sektor: Fra 700m V av Skardholmane til 100m N av Svartholmen. Lyskarakter 1 sektor fra 344 to 283 grader, lysvidde 14.80nm. Fl W 30s.

Tyrhaug fyr er et 2.ordens fyr på en holme ved spissen NØ av Edøy bygd i 1833. Hvitt, rødt og grønt lys. Lysvidde 13,4 nm. Fast lys med 2 okkulterende (= 2 formørkelser). Fyret er 18 meter høyt. Nedlagt som bemannet fyr og erstattet av fyrlampe i 1967. (utt. kjyrran, kjørran = kuhode).
I perioden 1840-1880 ble det langs Norskekysten bygd ialt 102 nye fyr. I perioden 1880 og fram til ca 1900 ble det bygd 31 nye fyrstasjoner (bla. Grip fyr).
Kystverket har ansvar for ca. 4.200 lykter, lanterner og lysbøyer langs den 57.000 km lange kystene vår. Blant de 208 fyranlegg er det 110 fyrstasjoner som har vært bemannet, 79 av disse er i dag automatisert og fraflyttet.

Hauggjegla fyr er et 1.ordens kystfyr ombygd i 1922. Var opprinnelig en fyrlykt bygd i 1919. Ligger i havet nord for Smøla. Hvitt, rødt og grønt lys. Lysvidde 15 nm. Fast lys med 2 okkkulterende (= 2 formørkelser), hvert 8.sekund. Rødt jerntårn med hvitt belte. Fyret er 26 meter høyt. (Haug=Hopen, gag=bakoverbøyd og gagle=kneise, sikte til noe i terrenget. (usikkert)).


Forhistorien     Neste     Les om Villa fyr
Når det første fyrblusset ble tent for å lede folk og fartøy trygt til havn vet vi ikke. Den gamle folkelige tradisjon også fra Norges kyster om "falske bluss" som lokket skip i ulykka går trolig langt tilbake i tiden og tyder på at ildbluss tidlig har vært kjent som seilingsmerke.
Det første egentlige fyrlyset ble tent i Norge høsten 1655, ytterst på Lindesneset, helt syd i Landet. Dermed begynner norsk fyrhistorie.
På det tidspunktet hadde det allerede lyst i et par tusen år andre steder i verden. Ved innløpet til Dardanellene beretter kildene om fyrlys ca 600 f.Kr., og noen hundre år senere ble de enorme fyrtårnene utenfor Alexandria og Rhodos bygget. Romerne var svære fyrbyggere og anla fyr så langt nord som England, og på 1200 tallet opprettet Hansaforbundet flere fyr bl.a. i Kategat, men altså ikke i Norge.
Dette synes overraskende, for nordmenn hadde seilt over store deler av kloden helt siden vikingtiden og må ha vert kjent med fyrlys som navigasjonsmerke. Med Bergen som en del av Hansaforbundet hadde det vært rimelig å finne tidligere spor i alle fall i dette området. Men noe slikt er ikke påvist – hva kan årsaken være ? Hovedparten av seilingene på norskekysten foregikk i sommerhalvåret, og med de lyse netter var det kanskje mer behov for dagmerker enn fyrlys. Og dagmerker beretter kildene ganske rikelig om helt fra tidlig i vikingtiden. Fra 800-tallet fortelles det i Landnåmabok at rogalendingene og Islandsfareren Floke Vilgerdson bygget en varde på Sletten, like nord for nåværende Haugesund, og på 1400-tallet forteller den venetianske adelsmannen Pietro Queri`ni, fra sin reise fra Lofoten og sydover, at de styrte etter vardene på toppen av øyene. To slike varder, Tvillingvardene i Ny- Hellesund utenfor Kristiansand, har folketradisjonen for øvrig tilskrevet Hellig-Olav. Senere er det satt opp utallige dagmerker langs kysten, med stor variasjon i form, størrelse og materialbruk.

De første fyrene
Men de kjente kilder er altså tause om fyr frem til 1655. Da fikk kjøpmann og borger i den nye by Cristiansand, Povel Hanssøn, privilegium til å oppføre et fyr på Lindesnes. Fyret skulle være tent fra 10. august til 10. mars, og for dette kunne Povel Hanssøn innkassere en avgift fra alle fartøyer som losset eller lastet mellom Bergen og Bohus.

Ute på neset ble det reist et tretårn der det første vinteren brant store talglys, bak blyglassruter. Neste sesong ble det fyrt med steinkull i en fyrgryte, så ble det brått slutt. I følge kongelig forordning ble fyret slukket 6. oktober 1656, og så var det mørkt på neset i 70 år.
Hva som var årsaken til den overraskende utviklingen vet vi ikke sikkert, men det er kjent at det kom flere klager – fyrblusset var svakt, og dessuten ble det forvekslet med fyret på Skagen, noe som kunne være skjebnesvangert. Den pågående krig mellom Danmark – Norge og Sverige kan ha vært medvirkende. Norsk fyrhistorie begynte ikke bare sent, men også nølende, dette skulle forandre seg senere.

Som det andre fyr i Norge, ble det i 1696 anlagt et lite kullblussfyr på øya Store Ferder Ytterst i Oslofjorden, og utover 1700-tallet ble det opprettet flere nye fyr. Frem til 1828 var det satt opp 12 fyr, alle temmelige primitive og svaklysende. I et samtidig dokument omtales ”fyrenes usynlighet for den seilende”! Så ble det mer fart i utviklingen. Dette året ble fyrvesenet lagt inn under Kanal- og Havneinspektøren, og den første fyrkommisjonen la frem sin langtidsplan. 1800-tallet ble det store ”fyrårhundrede” ikke bare ble det bygget en rekke nye stasjoner, men både bygningsteknologien og fyrteknologien gjennomgikk en rivende utvikling. Det ble gjort store fremskritt for å løse fyrvesenets to hovedproblemer, nemlig å kunne plassere fyrene der behovet var størst, og fremskaffe et tilstrekkelig sterkt og hensiktsmessig lys.

Kullblussfyret
Nøyaktig hvordan det første fyret på Lindesnes så ut er ukjent, men å dømme av materialbeskrivelsene har det vært et tretårn med en fyrgryte eller fyrgjern åpent plassert på toppen. Da man allerede første år slapp opp for kull og måtte benytte vokslys, ble fyrgryten erstattet av en lykt. På samme til i Danmark var en ny fyrtype introdusert – vippefyret - som bygde på samme vektarmprinsipp som brønnvippen. Der bøtten hang på brønnvippen hang kullgryten på vippefyret. I stedet for at fyrpasseren måtte bære kullet opp i tårnet kunne nå gryten enkelt senkes til bakken når kullene hadde brent ut. Da fyret på Lindesnes ble bygget opp igjen i 1725, skal det ha vært et vippefyr av samme type som ble satt opp på Kvitsøy utenfor Stavanger 25 år før.

Ulempen med disse trekonstruksjonene var at de rett som det var tok fyr og brant ned. Særlig på høytliggende steder sløyfet en derfor tretårnet og satte fyrgryten rett på berget som på Ferder, Markøy og Runde. Disse åpne fyrgrytene som var laget av tykke jernstenger, var imidlertid svært følsomme for vær og vind. Det hadde lett for å bli for mye eller lite. Enten var det for lite trekk og blusset ble for svakt, eller så trakk det så mye at kullet brant fort ut, eller så slukket det av regn og snø.

I England, Sverige og Danmark ble det mot slutten av 1700-tallet eksperimentert intenst for å eliminere virkningene av værforholdene. Omtrent samtidig, og trolig i kontakt med hverandre, kom man i disse landene frem til en ny fyrtype som markerer en milepæl i fyrhistorien – det lukkede kullblussfyret. Dette besto av et mangekantet steintårn med hvelvede, avsmalnende åpninger som ble samlet i en vertikal trekk-kanal i midten. Over denne ble kullene lagt på en rist, og hele toppen ble innbygget i en stor glasslykt. Åpningene i siden kunne justeres med spjeld og glasslykten beskyttet kullet mot vær og vind.
Fordelen med denne konstruksjonen var at kullene ble sikret god trekk uansett vindretning, flammen brant jevnere, og kullforbruket ble redusert.

Etter anvisning fra kommandør Paul Løvenørn, en mann som kom til å få stor innflytelse på fyrenes utvikling i Danmark-Norge, ble et slikt lukket kullblussfyr satt opp på Store Ferder i 1802. I tiden som kom ble flere tilsvarende satt opp, og fremdeles kan vi se rester av slike på Ferder, Lindesnes, Markøy og Villa. De norske fyrmyndighetene, som ellers var raske til å innføre fyrteknologi , holdt av uforståelige grunner på kullblussfyrene lenger enn andre land. Da Villa og Kvitesøy fyr i 1859 ble ombygget til oljedrift, slukket trolig verdens to siste kullblussfyr. Tårnet på Kvitesøy er for øvrig fremdeles i bruk.

Fremmed preg
Allerede på disse tidligste fyrene møter vi et fenomen som ble typisk for mange fyrstasjoner, nemlig det ofte stedfremmede material- og formvalg. Til fyret på Lindesnes ble det i 1799 benyttet ”en egen Sort Skotsk Sten”. Det hadde kanskje sammenheng med at det var skotten Georg Johnstone som skal ha tegnet fyret. Men også på nyere fyr finner vi en materialbruk som ikke er vanlig i området omkring. For eksempel har atskillige fyr på Østlandet og Sør-landet store skiferheller på takene. Slike store rasteheller var ukjente i den lokale byggeskikk ellers. De var derimot vanlige på Vestlandet, kjent under navnet Hardangerheller. På samme måte var det med den flate beverhaleteglen som fyrvesenet ofte brukte på mindre bygninger.
Det er også en ukjent panneform øst- og sydpå, men den er vanlig i Trøndelag. Begge disse taktekkertypene egner seg godt i værharde strøk, og bl valgt uavhengif av lokal tradisjon av et sentralstyrt fyrvesen. Fyrbebyggelsen har på denne måten fått en fremmedartet preg, noe som ble tydelig når jern og betong ble tatt i bruk som byggematerialer.

Lys og lyd
Allerede det første året på Lindesnes ble det brukt vokslys. På mindre lykter var dette ikke uvanlig lyskilde gjennom hele 1700-tallet. Tranlamper kom også tidlig i bruk, og det var flytende brennstoff som i forskjellige former skulle overta etter kullet. Etter hvert ble tranen utkonkurrert av rapsolje som på midten av forrige århundre ble erstattet av parafin som igjen ble fortrengt av petroleum i vårt århundre. Parallelt foregikk det en utvikling av brennerne. I rask rekkefølge kom forbedringer som førte fra tranlampens kompakte, flytende veke via Argands rundvekebrennere. I begynnelsen av vårt århundre kom acetylengassen mer og mer i bruk, omtrent samtidig med at elektrisiteten ble introdusert. Det første norske forsøket med elektrisitet ble gjort på Ryvingen fyr utenfor Mandal i 1897. Der ble det innrettet et stort dampdrevet elektrisitetsverk som ga energi til kullbuelamper. Det ga et sterkt lys, men var meget kostbart i drift, og etter noen tiår ble det bygget om for acetylengassdrift.
Imidlertid ble det elektrisitet som overtok som energikilde på fyrene, etter hvert som elektrisitetsforsyningen ble utbygget. Hovedtyngden av denne omleggingen kom så sent som etter andre verdenskrig. I de senere år er glødelampene for en stor del skiftet ut energisparende halogenpærer, og på mange av fyrene drives disse av solcellepaneler, på noen få stasjoner av vindgeneratorer.

Parallelt med utviklingen av selve lyskilden ble det gjort tallrike forsøk med hvordan lyset kunne intensiveres. Allerede på kullblussfyrene ble det forsøkt å forsterke lyset ved å sette opp reflekterende messingplater, og forskjellige speilløsninger ble vanlig før det store gjennombruddet kom i 1823. Dette er et merkeår i fyrhistorien. Da ble franskmannen, Augustin Fresnels lysbrytende glasslinse for første gang tatt i bruk på Corduan fyr utenfor Bordeaux. Ved Fresnels linse ble det mulig å samle lyset som en komprimert strålebunt eller sende det ut som en horisontalt lysbelte. Få år etter ble et linseapparat bestilt til Oksøy fyr. Da dette fyret ble tent i 1832, var Norge det tredje land i verden som tok fyrlinser i bruk.

Fyrlyset var nå sterkere og kunne sees på lengre avstand, mn fremdeles var det ene lys temmelig likt det annet, og fyrstasjoner ble ofte forvekslet. For å unngå dette bygget man flere fyr ved siden av hverandre. På Torungene utenfor Arendal ble det satt opp to, byen ble for øvrig så sterkt identifisert med sine fyr at den ble kalt ”byen med de tvende Fyre”.
På Lindesnes ble det bygget to kullblussfyr, ett på selve neset og ett på Markøy. På Lista ble det reist tre store steintårn på rekke og rad, og på Utsira to lave tårn. Etter hvert klarte man ved hjelp av forskjllige linsetyper, størrelser og forskjellige linserotasjon å gi det enkelte fyrlys spesifikk karakter, slik at forveksling kunne unngås. Da Lista fyr fikk en ny, hurtigblinkende linse i 1873, var det ikke nødvendig med tre tårn, og to av de store steintårnene kunne derfor taes ned. Det ene ble bygget opp igjen på Halten, mens deler av det andre ble brukt på Svenner og Røversholmen. Noe av den huggene steinen fikk også sin gjenbruk i steingardene rundt Lista fyr, der de fremdeles er lett gjenkjennelige.

Lyset fra de faste linsene lot seg vanskelig skille fra annet lys fra land, og kunne derfor lett oppstå forvirring. De mange forordninger som pålegger blending av vinduer etter mørkets frembrudd viser at dette har vært et alvorlig problem.

I 1870- årene ble fyrenes karakter ytterligere tydelig-gjort ved at lyset kunne signalisere sektorer med ureint farvann. En svensk oppfinnelse gjorde det mulig å ”klippe lyset” ved hjelp av bevegelige stållammeller (persienner) i aktuelle sektorer. Noe senere ble farvet glass, rødt og grønt, tatt i bruk for samme formål. Både klippeapparatene og linserotasjonen ble langt opp i tid drevet av urverk, og det var en av fyrvokterens viktigste oppgaver å sørge for at loddene var trukket opp. På enkelte fyr med lave tårn og derfor korte loddbaner måtte dette gjøres så ofte som vær tredje time.

Selv om lyset etter hvert ble sterkere , hjalp det lite i tett tåke. Allerede under Fredrik II var behovet for tåkesignal beskrevet, og opp gjennom tidene har et utall av forskjellige metoder og innretninger vært benyttet: gong-gong, kanon, skytekrutt, klokke, dampfløyte, sirene og mer moderne trykkluftsignaler. Høydepunktet i denne utviklingen var diafonen, som mange nok husker med sitt karakteristiske ”grynt”. Tilliten til lydsignaler som navigasjonshjelpemiddel i tåke er blitt kraftig svekket i senere år, og i dag er ikke noen av anleggene i ordinær drift.

Nye nav.systemer på fyrene
I vårt århundre er det i tilegg til det direkte sansbare lys- og lydsignal kommet nye navigasjonstekniske hjelpemidler som for en stor del er lokalisert til fyrstasjonene. Norge var et av de første landene som innførte radiofyr, idet Færder og Marstein fyr fikk installert Marconisendere allerede i 1923. I dag er de tradisjonelle raiofyrene i ferd med å bli avleggs, men på flere stasjoner er utstyret intakt. De store antennene og de små antennehusene er lett kjennelige. Noen av radiofyrene har fått ny funksjon som korreksjonssendere for GPS (Global Positioning System), et verdensomspennende satellittsnavigasjonssystem. Radarfyr eller racon (radarbeacon), er en sender som viser et identifiserbart merke på skipsradaren. Slike sendere er montert på flere av våre fyrstasjoner. Som små, grå kjegler er de ikke særlig synlig på fyrtårnene.

Kilde: Riksantikvarens rapport nr 24 fra 1997

  Neste

Topp