Tilbake  Annies Gjestekro  Matsider  Historie  Kultur  Vindkraft  Adresser/kart  Diverse  Sidekart 
Veikro - mat - overnatting - catering
Historie  Fauna  Kystkultur  Fornminner  Norgeshistorie  Industri  Gamle dager  Om navn  Dampskipene  Fyrhistorie 
Kulisteien  Lover  Om fiskeravgift  Våtmark  Skjoldlus  Havørn  Taretråling 

Intakt lavlandsmyr
Kartleggingstypen avgrenser seg til myrområder i lavlandet i Møre og Romsdal, med unntak av høgmyr, terrengdekkende myr og rikmyr, som kartlegges som egne enheter. Med lavlandet menes her områder som ligger i boreonemoral og sørboreal vegetasjonssone, dvs. områder under 2-300 m o.h. Siden fylket fortsatt har en god del myr i lavlandet, vil det i mange kommuner bare være aktuelt å kartlegge intakte myrer over 50 dekar. I kommuner med lav myrdekning i lavlandet, bør også mindre myrer kartlegges. I første rekke bør myrpartier som er lite eller ikke påvirket av grøfting kartlegges (myrene regnes som intakte selv om de er påvirket av f.eks. slått eller beite eller er tilplantet. Ved grøfting eller torvstikking bør slike inngrep bare ha et moderat omfang).
Viktige utforminger
Det er ikke utredet hvilke utforminger av slike myrer (ut over de fraskilte typene) som kan regnes som spesielt viktige, men sannsynligvis er det grunn til å legge vekt på lokaliteter med innslag av regionalt sjeldne arter, rødlistearter, mykmatte- og løsbunnmyr, samt myrer i mosaikk med andre typer våtmarksmiljøer. For øvrig vil de viktigste skillene mellom myrtypene i lavlandet gå mellom nedbørsmyrer og jordvannsmyrer.
Utbredelse
Intakte lavlandsmyrer har opptrådt spesielt hyppig i det flate kystlandskapet, og er fortsatt dominerende i enkelte distrikt, f.eks. på Smøla, i Fræna og på Gossen i Aukra. Store områder ble dyrket opp i forrige århundre. I mange fjord- og dalkommuner er intakte lavlandsmyrer blitt sjeldne eller omtrent borte. Likevel er det fortsatt mulig å finne lokaliteter i de fleste kommuner.
Hvorfor er naturtypen viktig?
Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på lavlandsmyrer, da disse er så godt som helt borte lenger sør i Europa. I en nasjonal sammenheng er de viktige for mange arter, blant dem enkelte rødlistearter. I Møre og Romsdal er det spesiell grunn til å trekke fram de mange våtmarksfuglene, dels også enkelte sjøfugler som har lavlandsmyrer som en sentral hekkeplass.
Rødlistearter og signalarter
Fugl: Et rikt mangfold av vadefugl er typisk, med småspove, heilo og myrsnipe som karakterarter. I tillegg kan også ulike måker og tyvjo forekomme. Mer sjeldne er f. eks. brushane, jordugle og trane.
Karplanter: Flere interessante arter knyttet til rik og intermediær myr kan opptre, foruten sjeldenheter som kjevlestarr gjelder dette bl.a. engstarr, loppestarr og myggblom. Dikesoldogg er funnet et par steder i fylket.
Flere arter er knyttet til kystnære lavlandsmyrer i fylket, uten at de nødvendigvis signaliserer spesielt verdifulle miljøer, som brunmyrak og kvitmyrak. Pors er vanlig i fjordstrøkene.
Moser: Kunnskapen er mangelfull, men trolig kan enkelte rødlistede moser opptre tilknyttet kystnære myrer, bl.a. konkurransesvake arter som er knyttet til blottlagt humus og mineraljord.
Sopp: Det er kjent en del sopparter som er knyttet til myr, men kunnskapen om vertikalutbredelsen deres er for dårlig til å kunne si at de indikerer lavlandsmyr.
Lav: På Sunnmøre (Sande) er det gjort ett funn av rødlistearten skjørbeger (Cladonia fragilissima) i kystmyr.
Insekter: Kunnskapen om gruppa er dårlig for naturtypen. Vannløperen (Velia caprai) er en sørlig art som er ganske sterkt knyttet til små bekker og myrtyper på intakte lavlandsmyrer langs kysten (H. Olsvik pers. medd.).
Rød vannymfe (Phyrrosoma nymphula) er en vanlig øyenstikker typisk for myrtjern.
Trusler/sårbarhet
Naturtypen har vært svært utsatt for grøfting og oppdyrking eller tilplanting med skog. Omfanget av slike inngrep har etter hvert avtatt, men pågår fortsatt flere steder. Tidligere var det omfattende uttak av torv til brensel langs kysten (torvstikking), men dette er nå helt opphørt. I nærheten av større befolkningssentra trues de av nedbygging til industri o.l. Utbygging av vindkraftverk er en ny potensiell trussel. Spredning og etablering av fukttolerante, innførte treslag kan være en framtidig trussel.

Smølamyra - et arkeologisk skattekammer
Jorda på eiendommen Tallerås gård på Innsmøla er full av store, gamle røtter. Det er funnet furutrær med 300 årringer. Det er en forhistorisk skog som er avdekket. Det var svære furutrær som voks her for omtrent 2000-2500 år siden, i romersk jernalder. Det er tre generasjoner med røtter i myrene. De eldste røttene har kraftige 'rotlår' mot sør og øst, noe som tyder på at vinden kom fra den retningen (sør-øst). Dette igjen tyder på et mildere klima enn i dag.
Frø og pollen som er funnet i myra er blitt datert 5000-6000 år tilbake i tid. På den tida sto havet høyere enn i dag. Store deler av dagens Smøla lå under vann, bare de høyeste områdene stakk opp av havet, og her vokste det altså furuskog. Smøla steg opp av havet for mellom 5500-4500 år siden (3500-2500 f.Kr.) i overgangen mellom den eldre og den yngre steinalder.

Rik myr
Dette er jordvannsmyrer som får tilsig av relativt kalkrikt vann. I motsetning til de fattigere myrtypene
domineres ikke bunnsjiktet av torvmoser, men andre mer kravfulle mosearter, særlig brunmoser. I feltsjiktet forekommer er utvalg karakteristiske karplanter.
Viktige utforminger
Vi har skilt ut to utforminger av naturtypen etter mineralinnholdet (middelsrik fastmattemyr - M2 hos Fremstad 1997, og ekstremrik fastmattemyr - M3 hos Fremstad 1997). Ut fra beliggenhet og artsinventar kan det også skilles mellom lavlandsmyrer og fjellmyrer. Det er også forskjell mellom rikmyrer på kysten og innlandsmyrer.
Det er likevel snakk om gradvise overganger.
Middelsrik fastmattemyr
Dette er den klart vanligste utformingen i fylket. Den opptrer på glimmerskifer og grønnstein, lokalt også på steder der det ut fra berggrunnskartene skal være relativt kalkfattig berggrunn (men antagelig er det innslag av rike årer eller rester av skjellsand).
Ekstremrik fastmattemyr: Dette er den mest sjeldne og kravfulle utformingen. Den er ganske strengt knyttet til områder med kalkstein i berggrunnen.
I DN (1999a) er det nevnt to utforminger til; skog-/krattbevokst rikmyr og rik mykmatte-/løsbunnmyr.
Sannsynligvis forekommer også disse to utformingene i fylket. Arealmessig spiller de likevel liten rolle og vil antagelig finnes på lokaliteter som domineres av de to nærmere omtalte utformingene.
Utbredelse
De største rikmyrsarealene ligger på Nordmarka i Rindal og Surnadal, men også på Smøla og i Fræna og Eide finnes det en del av naturtypen. I tillegg er det kjent lokaliteter fra en rekke andre kommuner (bl.a. Aure, Gjemnes, Haram, Molde, Skodje, Stordal, Stranda, Sunndal, Sykkylven, Tingvoll og Ørskog). Trolig forekommer det enkelte lokaliteter i de fleste kommuner. Ekstremrik myr er kjent fra kalksteinsområdene på Nordmarka i Surnadal og Rindal, Skjølbergmyrene på Smøla samt noen mindre myrflekker i Eide. Trolig vil det også forekomme partier enkelte andre steder, bl.a. i Fræna.
Hvorfor er naturtypen viktig?
Dette er en relativt artsrik naturtype, med mange spesialiserte og sjeldne arter. Bare et par nasjonalt rødlistede arter er kjent fra rikmyr, men mange er regionalt sjeldne og truet. Rikmyr har vært i sterkere tilbakegang enn mange andre naturtyper, og spesielt er kalkrike myrer i lavlandet svært truet på grunn av drenering til andre formål.
Rødlistearter og signalarter
Fugl: Enkelte vaderarter kan opptre, og den nasjonalt rødlistede dobbeltbekkasinen forekommer i første rekke tilknyttet rikmyr i nordlige deler av fylket.
Karplanter: Et stort antall arter er knyttet til rikmyr. Typiske for ekstremrik myr er bl.a. lappmarihand, blodmarihand, brunskjene, trillingsiv, blankstarr, agnorstarr og hårstarr. Typiske for middelsrik myr er breiull, bjønnbrodd, brudespore, engmarihand, engstarr, fjelltistel, fjellfrøstjerne, gulstarr, jåblom, klubbestarr, loppe- starr, småsivaks, stortveblad og svarttopp. I tillegg forekommer også kvitkurle sparsomt i middelsrik myr.
Moser: Flere mosearter er gode indikatorarter på rikmyrer, som rosetorvmose (Sphagnum warnstorfii), myrstjernemose (Campylium stellatum) og gullmose (Tomentypnum nitens). Den rødlistede arten ekorntvebladmose (Scapania degenii) er også funnet i rikmyr i fylket (Surnadal).
Sopp: Myrjordtunge (Geoglossum sphagnophilum) synes å forekomme i rik myr, men kanskje også intermediær.
Det finnes en håndfull sopparter nasjonalt som synes å være knyttet til rikmyr, men disse er ikke kjent her fra fylket (dårlig undersøkt).
Lav: Ingen spesielle arter er kjent fra fylket.
Insekter: Kunnskapen om gruppa er dårlig for naturtypen, men trolig kan en del spesielle arter forekomme.

Artsrike veikanter
Kartleggingstypen omfatter urterike vegkanter med innslag av kravfulle og interessante arter. Blomsterprakten er gjerne stor. Det er ofte en blanding av arter fra nærliggende naturtyper som slåtteenger, beitemarker, kantsonesamfunn og edellauvskog. Der naturtypen ligger som en mindre del i utkant av andre viktige naturtyper, vil det være naturlig å inkludere vegkantene i disse.
Viktige utforminger Artsmangfold og variasjonsbredde i Møre og Romsdal er mangelfullt kjent. Det finnes likevel indikasjoner på at det kan skilles mellom minst tre viktige utforminger. Hos Fremstad (1997) er det hovedsaklig kapitlet om kulturmarksvegetasjon på forstyrret mark, og da særlig vegetasjonstype I2 - vegetasjon på vegkanter og annen skrotemark som er aktuell, men også en rekke interessante arter knyttet til engsamfunn (G), edellauvskog (D) og bergknauser og kantsoner (F) opptrer i vegkanter.
Kystnære erstatninger for slåtteenger: Enkelte steder på kysten forekommer vegkanter med et stort mangfold av dels kalkkrevende engplanter som har blitt sjeldne eller mangler helt for øvrig i kulturlandskapet. Dette er bl.a. registrert på Smøla, Fræna og Aukra, med forekomst av arter som bakkesøte, bittersøte, bleiksøte, blåstarr, marinøkkel og vill-lin. Sannsynligvis forekommer lignende miljøer flere steder langs kysten. På Sunnmøre er det flere steder funnet beitemarkssopp i beita, eldre vegkanter (Hareid, Herøy).
Vegkanter inntil edellauvskoger
Der veger skjærer gjennom bratte lier med innslag av kravfull edellauvskogsvegetasjon, kan vegkantene få en rik flora av arter knyttet til edellauvskog. Videre kommer det inn arter som i første rekke opptrer i lysninger og rasmarker i skogen, som skogskolm og bergmynte. Men også mer skyggetålende bredbladete gras som kjempesvingel og skogsvingel er typiske.
Særpregede kantsoner: Hist og her kan det være innslag av spesielle arter og/eller typiske kantsonearter som etablerer seg i vegkanter, og som er sjeldne eller fraværende ellers i landskapet. Eksempler på dette er f.eks. forekomst av stavklokke i Tingvoll, solblom i Vestnes, mnemosynesommerfugl i Sunndal og masseforekomster av skogmarihand i Norddal, Skodje og Sunndal. Andre eksempler er masseforekomst av rundskolm på Aukra (ved Småge) og Tustna og setermjelt i fjordstrøka i Sunndal.
Utbredelse: Utbredelsen er mangelfullt kjent, men i utgangspunktet kan interessante kantsoner opptre over hele fylket.
Sannsynligvis er det en del lokale forskjeller i hyppighet, med konsentrasjon av viktige lokaliteter på steder med mye naturlig rik vegetasjon (baserik grunn, godt klima).
Hvorfor er naturtypen viktig?
Naturtypen kan utgjøre viktige overlevelsesområder for mange arter som er sterkt tilbaketrengt eller forsvunnet helt fra det øvrige kulturlandskapet. Nærheten og tilgjengeligheten for folk gjør at opplevelsesverdien og den pedagogiske nytten er svært høy.
Rødlistearter og signalarter
Fugl: Liten betydning.
Karplanter: Få rødlistearter er kjent, men solblom er påvist i nyere tid i vegkant. Et stort antall signalarter fra edellauvskog, kantsonemiljøer og kulturlandskap kan forekomme. Eksempler er engplanter som bakkesøte, bittersøte, bleiksøte, vill-lin, rundbelg, tiriltunge, blåklokke, storblåfjør, marinøkkel, kystgrisøre, grov nattfiol og blåstarr, og edellauvskogsplanter som bakkemynte, rødflangre, skogskolm, kjempesvingel, skogsvingel og skogmarihand.
Moser: Mangfoldet og forekomst av eventuelle interessante arter er ukjent.

Naturbeitemark
Kartleggingstypen omfatter treløse/trefattige beiter, men som har hatt langvarig hevd og har vært lite/ikke gjødslet eller jordbearbeidet.
Viktige utforminger: Det er store skiller i artsmangfold mellom utforminger på kalkrik og kalkfattig mark, mellom tørr og frisk mark, samt gradienter fra kyst til innland og fra lavlandet til seterregionen. I Møre og Romsdal er kalkfattige utforminger vanligst, men kalkrike bare opptrer lokalt og sjeldent ute på kysten og i indre dalstrøk. Engsamfunn på tørr sandjord har trolig en spesielt rik insektfauna med arter som mangler i fuktigere og mer humusrike engtyper (O. Hanssen pers. medd.).
Vegetasjonstypene omfatter ulike utforminger av type G - kulturbetinget engvegetasjon hos Fremstad (1997).
Utbredelse
De største nåværende arealene ligger på øyer på ytre deler av kysten, med Giske, Herøy, Sande og Smøla som viktige kommuner. I tillegg er det fortsatt betydelige arealer i enkelte dalfører i indre strøk (seterdaler) som Grøvudalen i Sunndal og Herdalen i Norddal.
Naturbeitemark forekommer også spredt over store deler av resten av fylket, men begynner å bli svært sparsomme i enkelte distrikt. Dette gjelder f.eks. i nærområdene til Molde og Kristiansund, i ytre deler av Romsdalshalvøya og i fjordstrøkene på Nordmøre.
Hvorfor er naturtypen viktig?
Naturtypen har gått sterkt tilbake i nyere tid og tilbakegangen fortsetter enda. Den er samtidig et viktig leveområde for et stort antall arter, deriblant mange som er både nasjonalt og internasjonalt truet. F.eks. er over 100 arter beitemarkssopp funnet her i fylket, hvorav de fleste står på en eller flere rødlister i Europa. For flere arter har Norge hovedtyngden av de kjente forekomstene. Møre og Romsdal har samtidig fortsatt igjen mer av naturtypen enn mange land lenger sør i Europa. Det er her påvist langt høyere tetthet av beitemarker rike på beitemarkssopp enn i f.eks. Danmark og Nederland.
Rødlistearter og signalarter
Fugl: Såerle opptrer sparsomt i indre strøk. Ellers kan flere vanlige engtilknyttede arter forekomme.
Karplanter: Vel 80 arter engplanter er i fylket kjent for å være knyttet til gamle enger som er lite gjødslet eller jordbearbeidet, såkalte naturengplanter. Enkelte av disse er sjeldne og rødlistede, som handmarinøkkel, kystengkall, (lavlands)kvitkurle og solblom. Mange arter er regionalt sjeldne og truede, bl.a. bakkesøte, hjertegras og ormetunge. På kalkrike setervoller i indre strøk kan fjellnøkleblom, fjellmarinøkkel, høstmarinøkkel, sandfiol, småsøte og snøsøte forekomme (først og fremst i Grøvuvassdraget i Sunndal).
Moser : Ingen sjeldne arter er kjent. Engkransmose (Rhyatidiadelphus squarrosus) er ofte dominerende. På tørrbakker i indre strøk (indre del av Rauma og Sunndal) dominerer ofte putehårstjerne (Syntrichia ruralis ) og granmose (Abietinella abietina ).
Sopp: De såkalte beitemarkssoppene har tyngdepunktet i sin utbredelse innenfor denne naturtypen. Dette omfatter for Møre og Romsdal 38 arter vokssopp (Hygrocbye, Chamarophyllopsis), 34 rødskivesopp (Entoloma), 13 jordtunger (Geoglossum, Microglossum, Trichoglossum), 14 fingersopp og køllesopp (Clavulinopsis, Clavaria, Ramariopsis), samt fem arter innen andre grupper. 63 av disse står på rødlista.
Ingen sjeldne som er spesielt tilknyttet naturtypen er kjent fra fylket.
Insekter: Kunnskapen om artsmangfoldet i enger er dårlig kjent i fylket. Et stort antall arter kjent fra fylket er opplagt knyttet til engsamfunn, bl.a. en rekke biller, grashopper og sommerfugler. Opplysninger om utbredelse og forekomst av evt. rødlistearter er likevel vanskelig tilgjengelig, dels fordi eksisterende kunnskap ikke er systematisert.

Kystlynghei
Kartleggingstypen avgrenser seg til åpne kystlyngheier langs kysten i hevd, med beite og evt. brenning, eller i tidlig gjengroing.
Viktige utforminger: Naturtypen varierer i første rekke etter en tørr/fuktig-gradient. I tillegg vil det være forskjeller ut fra klima, topografi og eksposisjon, berggrunn og menneskelig bruk. I fylket er det hovedsakelig kalkfattige utforminger, men lokalt finnes også kalkrike utforminger.
Det vil trolig være aktuelt å skille ut tre utforminger i Møre og Romsdal. Alle ligger innenfor sterkt oseanisk seksjon (O3) (Moen 1998).
Gras-urterik hei
Utformingen omfatter lynghei hovedsaklig på kalkrik grunn (H2b hos Fremstad 1997). Den skilles fra de fattigere utformingene på større innslag av urter og andre blomsterplanter, dels med forekomst av kalkkrevende arter, og har ofte høyt innslag av engplanter. Eksempler på arter er bergskrinneblom, blåstarr, brudespore, engstarr, gjeldkarve, jåblom, hengeaks, kvitmaure, loppestarr, stortveblad, teiebær, vill-lin og vårmarihand m.fl.
Velutviklet urterik hei er kjent bl.a. fra Skjølbergmyrene på Smøla og enkelte øyer på Sunnmøre. Gras- urterike typer på fattigere mark som fortsatt beites føres under naturbeitemark (H2a hos Fremstad 1997)
Nordlig utforming
Fra Aukra og nordover langs kysten i fylket forekommer gjenværende lyngheier hovedsakelig i strandflatelandskapet, gjerne oppbrutt av myr og sjø. Det meste er i gjengroing, men velhevdede miljøer medgodt beitetrykk finnes fortsatt flere steder på øyene rundt fast-Smøla. Det er kjent få spesielle arter i disse områdene, med unntak av mange beitemarkssopp på grasrike partier (i velhevdede miljøer). Det varmekjære innslaget i floraen er gjennomgående svakt, og lyngheiene ligger i sørboreal sone (vegetasjonsseksjon O3h - humid underseksjon hos Moen 1998).
Sørlig utforming: På Sunnmøre og i sørlige deler av Romsdal (Midsund, dels Sandøy) forekommer gjenværende kystlyngheier ofte på relativt kuperte kystøyer med bratte lisider. Hevden varierer mye, fra sterk gjengroing til godt beitetrykk.
Karplantefloraen oppviser et større innslag av varmekjære arter, med forekomst av bl.a. purpurlyng og vestlandsvikke i sørvendte lier i boreonemoral sone (vegetasjonsseksjon O3t - vintermild underseksjon hos Moen 1998). I fuktige eller grasrike partier forekommer de rødlistede rasene av kvitkurle (låglandskvitkurle), kystmyrklegg (irsk kystmyrklegg) og småengkall (kystengkall). På bergvegger, særlig nordvendte, kan flere kravfulle eller rødlistede lav som gullprikklav, kystblåfiltlav og porelav-arter forekomme. Det er også potensial for flere rødlistede moser, både nær sjøen og i høyereliggende heier. Karakteristiske vegetasjonstyper er spesielt ulike purpurlyng-utforminger (H1b, H2c og H3b hos Fremstad 1997).
Utbredelse: Kystlynghei har opprinnelig vært utbredt i et omtrent sammenhengende belte langs kysten i hele fylket, bredest på Sunnmøre og smalest på Nordmøre. De siste 50-100 årene har indre deler av heiene i sterk grad vokst til med skog (mest lauvskog på Sunnmøre og furuskog på Nordmøre), mens ytre deler fortsatt i hovedsak er åpne.
På Nordmøre er det særlig Averøy og Smøla som har igjen en del åpen kystlynghei, mens arealene i Aure, Tustna, Frei og Eide er små. I Romsdal finnes det heier særlig i Fræna, Aukra og Sandøy, samt noe i Midsund.
På Sunnmøre har flere av øykommunene enda mye lynghei, mens det er lite igjen på fastlandet. Det store hei- og myromplekset "Emblemsfjellet" i Ålesund har for øvrig den kystlyngheia i fylket som ligger lengst fra kysten
(Fremstad m.fl. 1991).
Hvorfor er naturtypen viktig?
Dette er en kulturlandskapstype med en lang og særpreget kulturhistorie. Der er igjen lite av typen andre steder i Europa (endringer p.g.a. opphørt hevd og nitrogennedfall). Norge har derfor et internasjonalt bevaringsansvar.

Møre og Romsdal har nordgrense for flere varmekjære arter og utforminger av naturtypen.
Kystlyngheiene er truet av forurensing lenger sør på Vestlandet. Vårt fylke er lite påvirket av langtransportert forurensning, noe som øker vårt bevaringsansvar for typen. Enkelte rødlistearter er eksklusivt knyttet til naturtypen. Mange sjeldne og truede arter forekommer i kystlynghei der denne opptrer i mosaikk med myr, våtmark og velhevdede naturbeitemarker.
Rødlistearter og signalarter
Fugl : Svartstrupe og lappspurv er typiske, men uregelmessig forekommende arter på Sunnmørskysten. Mange vaderarter opptrer i fuktige utforminger, som brushane, heilo, myrsnipe og småspove. Også andre våtmarksfugler f.eks. storjo, kan forekomme. Smølalirype er en spesiell underart som finnes bl.a. på Smøla.
Karplanter: Karakterarter i sørlige utforminger (Sunnmøre) er purpurlyng og vestlandsvikke. Rødlisteartene irsk kystmyrklegg og kystengkall opptrer sparsomt. Knollerteknapp er regelmessig nord til Aukra.
Moser: Lite kjent.
Sopp: Mange sopparter i kystlyngheier er felles med barskog eller myr, f. eks. horngrå flathatt, falsk kantarell og myrhette. Enkelte arter synes imidlertid å være knyttet til lyngheier, f. eks. Entoloma fuscomarginatum (Herøy: Mulevika).
Lav: Lite kjent.
Insekter: Lite kjent. Lenger sør på Vestlandet er sommerfuglfaunaen i lynghei kartlagt.
Trusler/sårbarhet
Opphør av den tradisjonelle hevden med beite og eventuelt brenning utgjør den alvorligste trusselen. Dette fører til gjengroing. Tilplanting og etter hvert spredning av fremmede treslag (særlig sitkagran, men også berg- /buskfuru og platanlønn) er en trussel mot de fleste større lyngheiområdene. Utbygging til andre formål kan lokalt være en trussel (vindmølleparker, ilandføringsanlegg for gass m.m.).
Identifikasjon av naturtypen
Naturtypen identifiseres ofte på utseende (trebare heier langs kysten) kombinert med kunnskap om brukshistorien i seinere tid.
Avgrensning og prioritering
Viktig: Alle forekomster som holdes i god hevd med beite og evt. brenning. Større forekomster i tidlig gjengroing.
Svært viktig: Alle større lyngheier som holdes i hevd (bl.a. flere øyer). Lokaliteter med forekomst av rødlistearter.
Lokaliteter med god forekomst av sørlige varmekjære arter som purpurlyng.
Som påpekt av Gaarder & Jordal (2000) danner kystlynghei ofte en mosaikk med strand, myr, naturbeitemark, skogpartier og berg, som sammen utgjør en verdi som kan være større enn summen av de enkelte delene (kanteffekter).

Rike kulturlandskapsjøer
Naturtypen omfatter hovedsakelig næringsrike, frodige og vanligvis grunne innsjøer i lavereliggende kulturlandskap. Til en viss grad er næringsrikdommen naturlig, men vanligvis er den viktigste årsaken til dagens tilstand næringstilsig fra jordbruksmark i nedslagsfeltet. Lokalitetene karakteriseres gjerne av at de er populære samlingssteder for til dels store mengder våtmarksfugl.
Viktige utforminger
Det er i liten grad kjent klare variasjoner i naturtypen i Møre og Romsdal, likevel med visse gradienter i artsrikhet, frodighet og størrelse. Det kan være aktuelt å skille mellom naturlig næringsrike innsjøer og oppgjødslede innsjøer. Viktige vegetasjonsstyper er særlig langskudd-vegetasjon (P1 - to utforminger) og rikstarr- og takrør-sivaks-sump (O4 og O5 med 5 utforminger), men også dels flyteblad-vegetasjon (P2 - nøkkerose- og vanlig tjønnaks-utforming), kortskudd-vegetasjon i vann (P3 - tre utforminger) og kransalge- sjøbunn (P5c - vanlig kransalgeutforming), se Fremstad (1997).
Størrelsen på lokalitetene kan variere fra noen titalls dekar opp til mange hundre dekar. De er vanligvis relativt små. I mange tilfeller har innsjøene store belter med høy sivvegetasjon, særlig takrør og sjøsivaks. Det finnes også rike sjøer med sparsom kantvegetasjon eller torvmyr langs breddene. Enkelte av de beste innsjøene har velutviklet langskuddvegetasjon, bl.a. med mye tjønnaks-arter, men også dette innslaget varierer betydelig.
Flytebladvegetasjonen med f.eks. vanlig tjønnaks og kantnøkkerose er vanligvis godt utviklet.
Utbredelse
Rike kulturlandskapssjøer er en aktuell kartleggingsenhet i de fleste kommuner i fylket, vanligvis med få lokaliteter i hver kommune. I mange tilfeller vil de få bare lokal verdi. Viktige forekomster er sjeldne og forekommer i første rekke i strandflatelandskapet i ytre Romsdal og på ytre Sunnmøre. Også på Nordmøre og i midtre og indre strøk lengre sør forekommer enkelte viktige lokaliteter, men det er langt mellom dem. Bare få svært viktige lokaliteter er kjent i fylket. Disse ligger i hovedsak på ytre Sunnmøre, med Grimstadvatnet i Hareid og Myklebustvatnet i Herøy som de klassiske og beste lokalitetene. Også i kommunene Aukra, Averøy, Fræna, Giske, Smøla, Sula, Tingvoll og Ålesund forekommer vann som faller inn under denne kategorien.
Hvorfor er naturtypen viktig?
Dette er en høyproduktiv våtmarkstype som vanligvis har et stort biologisk mangfold. Spesielt er fuglelivet rikt, med innslag av mange regionalt og dels nasjonalt sjeldne arter. Innsjøene er sentrale for bevaring av bestandene til mange hekkende og trekkende våtmarksfugler. I naturlig næringsrike sjøer som ikke er for sterkt påvirket av inngrep kan det også forekomme regionalt sjeldne og nasjonalt rødlistede plantearter. For enkelte arter har Møre og Romsdal et nasjonalt forvaltningsansvar (gjelder spesielt dvergdykker).
Rødlistearter og signalarter
Fugl: Toppand, brunnakke og sivsanger er antagelig de mest utbredte og typiske artene for slike sjøer. På gode lokaliteter forekommer også mer eller mindre regelmessig sjeldne arter som dvergdykker, knekkand, myrrikse, skjeand, snadderand, sothøne og vannrikse. Svært sjeldne sørlige våtmarksfugler har en tendens til å streife innom slike lokaliteter. Ellers er det typisk med til dels store mengder av vanlige våtmarksfugler som gråhegre, fiskemåke, hettemåke, krikkand og stokkand.
Karplanter: Takrør og sjøsivaks er typiske sumpplanter, og enkelte steder opptrer de sjeldne artene brei dunkjevle og kjempesøtgras. Langskuddsvegetasjonen preges gjerne av ulike tjønnaks-arter, med sjeldne/rødlistete arter som broddtjønnaks, hjertetjønnaks, krustjønnaks og hornblad på spesielt gode lokaliteter.
Flytebladvegetasjonen består stort sett av trivielle arter, men også regionalt sjeldne arter som småvass-soleie kan forekomme.
Moser: Lite kjent.
Sopp: Lite kjent.
Lav: Denne artsgruppa er lite aktuell for naturtypen.
Insekter: En rik fauna av øyenstikkere er typisk. Karakteristiske arter er vanlig metallvannymfe (Lestes sponsa), variabel blåvannymfe (Coenagrion pulchellum), vestlig høstlibelle (Sympetrum striolatum var. nigrescens) og kystvannymfe (Ischnura elegans). I tillegg er rødøyevannymfe (Erythromma najas) og armert blåvannymfe (Coenagrion armatum) kjent fra et par rike kulturlandskapssjøer i fylket (førstnevnte i Gjemnes og sistnevnte i
Aure og Rindal) (H. Olsvik pers. medd.).
Trusler/sårbarhet
Naturtypen har i nyere tid vært sterkt presset både fra jordbrukshold og andre utbyggingsinteresser. Selv om lokalitetene i mange tilfeller midlertidig har fått økt produksjon og flere arter som følge av vannforurensning, fører dette på sikt til akselererende gjengroing og tap av mangfold. Oppdyrking eller nedbygging av strandsoner og sump- og myrområder inntil lokalitetene har også redusert kvaliteten mange steder. Dette er fortsatt reelle trusler. Spesielt i tettbygde strøk kan forstyrrelser utgjøre en trussel mot fuglelivet. Hvis dette reguleres på en fornuftig måte viser mange fuglearter stor evne til å tilpasse seg situasjonen.
Identifikasjon av naturtypen
Utseende (f.eks. brede takrørbelter eller mye flytebladvegetasjon) gir gjerne signaler om naturtypen, men bør ikke være utslagsgivende for utvelgelse. Tilsynelatende rike sjøer kan nemlig vise seg å være ganske fattige og tilsynelatende fattige sjøer også kan vise seg å være rike. I stedet bør forekomst av typiske og/eller sjeldne våtmarksfugl, sjeldne planter eller insekter være utslagsgivende.
Avgrensning og prioritering
Viktig: Alle innsjøer med fast forekomst av gode signalarter av fugl og sjeldne, kravfulle karplanter. Alle artsrike innsjøer med stor biologisk produksjon.
Svært viktig: Alle lokaliteter med forekomst av rødlistearter. Alle lokaliteter som er sentrale for overlevelsen av regionalt sjeldne arter (f.eks. dvergdykker, myrrikse, sothøne og vannrikse).

Langangen, A., Gaarder, G. & Jordal, J. B., 2001. Kransalgen grønnkrans (Chara baltica Bruzelius) funnet på Smøla i Møre og Romsdal. Blyttia 59.
Langangen, A., Gaarder, G. & Jordal, J. B., 2001. Plantegeografisk viktig funn av kransalgen hårkrans (Chara canescens Lois.) i Møre og Romsdal. Blyttia 59. Blyttia 48: 27-31.
Langangen, A., 1996. Sjeldne og truete kransalger i Norge. Blyttia 53:23-30.
Wassmann, P., 1983. Poller: Særegne områder langs den norske kyst. Naturen 1983(5-6):197-206.

Kransalgen grønnkrans Chara baltica Bruzelius er funnet på Smøla.
I Norge er Chara baltica Bruzelius en sjelden art, bare kjent fra Smøla. Arten er rapportert i brakkvann-dammer på Smøla. Det er grunn til å tro at fugler og gjess har spredt arten hit.

Submerged Plants. Stonewort (Giant Green Algae, Chara, Nitella). Other names given to stonewort are 'giant green algae' and 'muskgrass'. (Norwegian: Kransalgen grønnkrans).
Stonewort Botany: any plantlike green algae of the class Charophyceae, especially those of the genus Chara, characterized by a jointed filamentous or thalloid body, often encrusted with calcium carbonate.


Bortgjemt ny skjoldlusart fra Smøla funnet i Ungarn
Etter 84 år bortgjemt på en furunål kom furuskjoldlusa fra Smøla frem i lyset på et laboratorium i Ungarn. Det var ved spesialstudier av innsamlet plantemateriale fra 1912 at den ble oppdaget. Funnet er det første og eneste av denne furuskjoldlusarten i Norge. Det var under en reise til Smøla i 1912 at statsentomolog W. M. Schøyen fikk se små gråhvite insekter som satt på undersiden av barnåler på noen furutrær. Nøyaktig hvor på Smøla dette var forteller historien ikke, men mest sannsynlig en plass på Innsmøla. Han plukket med seg noen kvister for å ha til nærmere undersøkelser når han kom hjem til kontoret i Oslo. Prøven ble imidlertid tørket og lagret sammen med etter hvert tusenvis av andre planteprøver.
Samlingen ble etter hvert flyttet til Ås hvor nåværende Planteforsk Plantevernet puttet den inn på sitt lager. Det var først etter at statsentomolog Jac. Fjelddalen gikk over i pensjonistenes rekker at han fikk tid til å grave i disse gamle samlingene av planter. Da var det gått 80 år siden prøven fra Smøla ble plukket inn. I entomologens øyne dukket det frem den ene godbiten etter den andre. I prøven fra Smøla fant Fjelddalen furuskjoldlus som han bestemte til arten Leucaspis pini. Arten var imidlertid tidligere funnet i Oslo i 1907, da med Smøla som andre funnsted.
For å få bekreftelse på bestemmelsen ble materialet sendt til skjoldlusspesialisten F. Kozar i Budapest. Ungareren kunne bekrefte Fjelddalens bestemmelse. Men i tillegg dukket det frem i mikroskopet noen pæreformede helt mørke skjoldlus med lysegrå kant innimellom de gråhvite. Det observante og drevne øye til spesialisten hadde oppdaget en for Norge ny art av furuskjoldlus, nærmere bestemt Nuculaspis abietis. Arten lever fortrinnsvis på nålene av furu, men den kan også livnære seg på mange andre nåletrær. Angrep kan føre til gule nåler og nåledød.
Den pensjonerte statsentomologen har etter gjennomgang av tusenvis av gamle prøver gjort en beskrivelse over de 36 arter av skjoldlus som er kjent i Norge. For de spesielt interesserte finnes dette i bladet Insekt-Nytt nr. 3 1996. For de som har tilgang ligger artikkelen også på internetadressen:

www.entomologi.no/insekt-nytt/1996-3/skjoldlus.htm

Det er artig å tenke på at skjoldlusa som egentlig ble funnet på Smøla i 1912 først ble oppdaget i Ungarn i 1996, og at funnet har ført Smøla på kartet over nyoppdagede insektarter. Det lokale mangfoldet i naturen er dessuten blitt en kjent begivenhet rikere. Om denne skjoldlusarten finnes på Smøla i dag vites ikke, men det er vel som ordtaket; Den som leter, den finner.

Topp